Norsk
Notater
Treff 101 til 136 av 136
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 101 | Maren fikk ni barn, hvorav kun tre fikk vokse opp. | Sverdrup, Maren Petronelle (I1895)
|
| 102 | Margrethe var søster til Albert Lorentzen Angell og Thomas Angells tante. Margrethe og Christian Frost var blant de største partisipantene i Røros kobberverk, og begge var engasjert i kobberverkets styre. Christian Frost førte en stor og omfattende kjøpmannshandel, som ble videreført av Margrethe som enke. Hun ble sentral for partisipantskapet (dvs. aksjonærene, den overordnede ledelse) for Røros kobberverk i 1720-årene. Møtene ble holdt i hennes hus i Trondhjem og hun holdt både protokoller og skrivemateriale. Flere av barna hennes var også involvert i driften av Røros verk. | Angell, Margrethe Lorentsdatter (I10)
|
| 103 | Noen måneder etter at Isak Olsen og Anders Hybertsen Trang hadde druknet i Stjørnfjorden i januar 1827, ble 2 farløse barn født: I mars fikk Gunhild Maria Olsdatter Bu dattera Anne Johanna, barnefar var Anders Hybertsen Trang. Anna Johanna ble gift med Ole Olsen Hårberg i 1851. I mai fikk Lucie Arntsdatter Langseter sønnen Isak, oppkalt etter faren Isak Olsen. Isak Isaksen ble gift med Beret Andreasdatter Hasselsand i 1855. De flyttet til Trondheim. Ole Olsen II ble kalt Gammel-Buen. Han stoppa blod. Han var interessert i Småkallan i Fevågskaret. Han døde i oktober 1853, 8 måneder etter sønnen Ole. Det var skifte etter Ole den 3. juni 1854. Boets løsøre var solgt på auksjon for 114 spd. 2 ort og 3 skilling. Til arv og deling ble det 106 spd. 2 ort og 4 skilling. | Bue, Ole Olsen (I734)
|
| 104 | Norsk Riksråd, Norsk riksråd, Væpner, Nobleman, Lord of Holmegaard, Norwegian National Council | Friis, Henrik Henriksen (I2378)
|
| 105 | Ole ble gift i 1832 med sin fars søskenbarn Karen Dortea Isaksdatter Buskjæret (1800-1889). De hadde ingen barn, men Dortea hadde hatt 2 barn før som begge antakelig døde som småbarn. Ole Olsen ble den første sjøleieren på denne gården da han i 1847 kjøpte halvparten av den gården faren hadde bygslet i 1809. Ole Olsen fikk kongelig skjøte på bnr. 1 den 5. juni 1847 for 400 spd. og jordavgift. Jordavgifta var: 18 mark røkt laks in natura , 1 tn. 3 skjepper, 1 fjerdingskar såkorn (bygg). Jordavgifta ansatt til 121 spd. 5 sko i kapitalverdi. Broren Hybert Olsen fikk samtidig skjøte på den andre halvparten av gården (bnr. 2). De hadde begge møtt ved utskiftninga 1845, da grensene mellom Bu og nabogårdene ble klarlagt. Ole og Hybert Olssønner skrev kårbrev til faren den 29. juli 1847. Kåra var: 1) 2 tønner bygg og to tønner havre, alt vel renset og av det beste som ble avlet på gården. 2) 8 tn. poteter. 3) 100 våger høy, dels ekkerhøy, dels voll- og myrhøy , godt og tørt samt så velberget som mulig, og 20 våger velberget halm, derav 14 våger havrehalm 6 våger bygghalm. Alt levert i hus. Dessuten hadde kårmannen rett til å slå markaslåtten . Han skulle også ha fri hest til å kjøre heim markahøyet om vinteren. 4) 5 spd. årlig i penger. 5) Fri beite om sommeren for de krøttera som kunne tøs av kåret, sammen med Ole og Hyberts krøtter og fri gjeting. 6) Fritt og nødvendig husrom for seg sjøl, tjenestejente og bohave i fellesskap med oss eller gårdens etterfølgende eiere. Likedan fritt rom for hans krøtter. Hans far skulle ha eget rom i huset. 7) Fritt brenne heimkjørt og hogd i stykker når kårmannen ikke klarte det sjøl lenger. 8) Rett til å male kornet sitt sjøl på kverna som tilhørte gården. 9) Kårmannen skulle arbeide for gårdeierne i onnene så lenge han klarte det. Hvis han hadde tjenestejente, skulle hun også arbeide i onnene når hun hadde anledning til det. 10) Når kårmannen ikke sjøl dreiv sjøen eller hadde andre til å drive fiskeri, skulle han få 1 tn. velvirket sild og 1 våg god fisk i året. Ole Olsen III døde i februar 1853, faren i oktober samme året. | Bu, Ole Olsen (III) (I736)
|
| 106 | Omkring år 1870 overtok Hans driften av Dønnes Gård. Han fikk i alt 13 barn. Utdrag fra Jan Tuxens nettsider: Hans Coldevin blev anset som en foregangsmand indenfor norsk jordbrug. Han fik sin landbrugsuddannelse i Norge, men videreuddannede sig dels på Landbohøjskolen i København og dels i Skotland. Han overtog godset Dønnes kort efter 1870. Han blev fra 1888 den første ordfører i Dønnes Kommune. I 1895 blev han tildelt Sankt Olavs Orden. I 1904 overlod han Dønnes gård og det meste af godset til sin ældste søn Isach Jørgen Coldevin (1877-1968) og flyttede til gården Revelen i Mo i Rana, hvorfra der bl.a. eksisterer et dejligt sølvbryllupsbillede. Hans Coldevin var levende interesseret i slægtens og godsets historie. Han nedskrev omkring 1915 en række historiske beretninger i sin røde skrivebok. Desuden lavede han en endnu eksisterende afskrift af faderens kendte Coldevinske slægtsregister fra Dønnes. | Coldevin, Hans Johan Emmaus Tønder (I1908)
|
| 107 | Overtok slektsgården i 1848. Edvart Kristian var en mann som var meget beryktet i kommunen som da var sammen med Ørland, og han var prestens medhjelper i mange år. | Selven, Edvart Christian Aagesen (I544)
|
| 108 | Overtollbetjent på Hitra. Ble i 1803 beskikket som kryssbetjent på Jøssnøya, Sandstad. Han sto i stillingen frem til sin død, etter 35 år i kongens tjeneste. Gift 3 ganger. 1. gang med enken etter kryssbetjenten han tok over jobben etter. | Lund, Hans Atke (I19)
|
| 109 | Peder Broch Angell var Fogd på Helgeland circa 1722. Kilde: vestraat.net/iea-o/p404.htm | Angell, Peder Broch (I2268)
|
| 110 | Peder Iversøn overtok nå Fritsø. Født der i 1551 - "Torsdagen næst for St Pauli Converthoris dag". Han studerte i Rostock og gikk seinere inn i Marinen. A[nno] 1579 d. 28 Oct. Søndag for S. Simonis Judæ Dag ægtede han Margreta Breide, en Datter af E. V: Jochim Brejde til Vorgaard. Deres Bryllup stod vdi Halmstad, og Povel Hvitfeld gjorde det. Sex Aar derefter blev han af Kongen forlænet med Brunlag og Nomedal Læn [rimeligen 1589], hvilket han paa 31 Aars Tid har havt i Forvaltning..osv (utdrag av likprekenen). I 1593 hadde Peder Iversøn både kverner og fem sager i Farriselva. 24. des 1599 fikk han forleningsbrev på K. Maj.s og Norges Krones Gods i Brunla len, samt to gårder Agerøen og Dragøen på Agdesiden som er det Gods, Fru Gyrvild Fadersdatter for nogen Tid siden har skjødet og afhændet til K. Maj. og Kronen. For den visse Rente og Indkomst af samme Gods skal han aarlig fra Philippi & Jacobi Dag 1599 og saa fremdeles give i Afgift 80 Daler og samme levere paa Akershuus med den anden Afgift, som han aarlig giver af forne Brunla Len. Det foreligger et brev som viser at han fortsatt levde i august 1616, men i brev av 8. januar 1617 blir Peder Iverssøn til Fritsø benevnt som afgagne - han er mao død. (AKA Baden, til Fresje ('Jernskjegg'), Baptism muslingskall (jakobsskjell/kamskjell) 1593: Brurmann i bryllup i Tønsberg. 1596, Bosatt i Fritzøe) I hans likpreken står dette: Anno 1551, torsdagen nest for S. Pauli conversionis dag, blev den ærlig, velbyrdig: og nu salig mand Peder Iverson barnfød paa sin hovedgaard Fritsø udi Norge . Hans fader vaar erlig og velbyrdig salig Iver Jenssøn til Fritsø, kgl. majt.'s befalingsmand over Bratsberg len og Gimse kloster. Hans moder vaar erlig og velbyrdig frue Karen Galde, herr Oluf Galdes daatter til Tomb, som vaar statholder i Norge. Hans farfader vaar erlig og velbyrdig Jens Lauritsøn til Odenstrop, kgl. m.'s befalingsmand paa Ravnløse og Hersholm i Jylland. Hans faders farfader vaar erlig og velbyrdig Laurits Pedersøn til Odenstrop. Hans farmoder var erlig og velbyrdig fru Karen Marcusdatter, s. Jens Lauritsøns t il Odenstrop . Hans farmoders moder vaar erlig og velbyrdig frue Karen Bjørns daatter af Bjørnholm i Judland. Hans farfaders moder var e. v. fru Maren Juel til Gjørsløv. Hans morfader vaar e. v. herr Oluff Galde til Tomb, ridder og statholder udi Norge. Hans morfaders fader var e. og v. herr Svend Galle til Aabygaard, ridder. Hans morfaders farfader vaar e. v. Pouel Galde til Hollebye. Hans mormoder vaaf e. v. f. Ufvilde, Henrik Friisis daatter til Oden i Judland . Hans mormoders moder vaar e. v. fru Karen Henriksdaatter til Brunlaug. Videre denne salige mands adelig stamme og ahner at udregne mener jeg ei at være fornøden, efterdi det er fast hver mand vitterligt, at han baade paa fæderne og møderne er fød og kommen af god adels blod, gammel slegt og ridderlig stamme. | Jernskjæg, Peder Iversøn (I2372)
|
| 111 | Peder var først kapellan i Brønnøy (fra 1727), og ble senere sogneprest i Danmark (1738). | Hersleb, Peder Christian (I1896)
|
| 112 | Peter etterlot seg en gigantisk boksamling, som i 1790-årene utgjorde omtrent 100.000 bind. Denne samlinga ble etter en del viderverdigheter innlemmet i samlinga til Det Kongelige Bibliotek i København. | Suhm, Peter Fredrik (I1877)
|
| 113 | Petter (Pettersen) Dass (født ca. 1647, død 17. august 1707) var en norsk teolog og dikter. Han var sogneprest til Alstahaug i Nordland. Fødselsåret kan omtrentlig bestemmes av følgende opplysninger: Petters foreldre ble antagelig gift i 1645. En kiste med foreldrenes initialer og dette årstallet er nevnt i skiftet etter Petter Dass. Etter loven må Petter ha vært minst 25 år da han søkte om kapellanstilling en gang før sommeren 1671. I manntallet av 1701 oppgav Petter Dass sin alder til 54 år. Dødsdatoen er oppgitt i et brev fra kapellanen i Nesna, Johan Hanssøn Klæbo, datert 20. oktober 1716. Ifølge kirkeboken for Brønnøy ble han begravet 13. søndag etter trefoldighet, dvs 18. september 1707. Liv Petter Dass var sønn av Peiter Dundas som innvandret med sin søster fra Dundee i Skottland (derav navnet Dundas, forkortet til Dass) og tok borgerskap i Bergen i 1635. Senere ble han oppkjøper av fisk nordpå og giftet seg der med Maren Falch. Hennes far var først fogd, deretter ansatt av den danske adelsmannen Henrik Rantzau som forvalter av Dønnesgodset. Petter Dass ble født på Helgeland, på Nord-Herøy - dette kan være både i dagens Herøy kommune og i dagens Dønna kommune. Faren døde da Petter var rundt 6 år gammel. Maren var ikke stort over 25 år da hun ble enke med fem barn; hun giftet seg senere om igjen med sognepresten i Hadsel, ble enke på ny i 1664, og giftet seg for tredje gang i 1670 med den tolv år yngre Peder Bloch, som overtok fogdeembetet på Helgeland - samme embete som Marens far hadde hatt. Fra 1660 gikk Petter Dass på Bergen katedralskole, der dagen startet halv seks med andakt på latin i Bergen domkirke. I et rimbrev fra 1679 skrev han at man måtte forbanne den dagen man ble sendt på skolen, for hva så man igjen for det? - men det virker som han trivdes ganske bra i Bergen. En av lærerne hans var Edvard Edvardsen (Bergens beskrivelse). Sammen med fire kamerater fra katedralskolen dro Dass til København i 1666 for å studere teologi. Dass ble i 1669 huslærer hos presten i Vefsn og i 1671 gjorde han seg skyldig i at prestekonens datter fra første ekteskap, Margrete Andersdatter, som han var forlovet med, ble gravid. Dette skjedde like etter at Petter Dass hadde søkt om en stilling som residerende kapellan i Nesna, Rana og Dønnes. Graviditeten skapte en vanskelig situasjon, siden samleie mellom ugifte etter tidens lover var ansett som en forbrytelse. Dass dro til København for å be kongen om tilgivelse for sin synd. Det kongelige benådningsbrevet, datert 17. september 1673, er bevart. Dermed slapp paret å stå offentlig skrifte, slik de etter loven skulle, men bot måtte de betale, og Dass måtte ta turen til Trondheim for å få biskopens avgjørelse om størrelsen på boten. De fikk flere barn etter at de hadde inngått ekteskap, deriblant sønnen Anders Dass som senere ble prest. Petter Dass ble i 1673 kapellan på Nesna, der han kjøpte opp storgården Strand ved innløpet til Ranafjorden, og sa opp de fire leilendingene som bodde der. Han var sogneprest i Alstahaug fra 1689 til sin død i 1707. I tillegg til å være prest, drev Petter Dass også med fiskehandel. Fra 1689 drev han med salg av tørrfisk til en verdi av over 3 000 riksdaler årlig til den tyske kjøpmannen Gerdt Meyer i Bergen. Under sitt besøk i Bergen i 1680 oppsøkte han Dorothea Engelbretsdatter for å uttrykke sin beundring for hennes diktning. Han sendte henne også fire rimbrev full av virak, men Dorothea besvarte bare det første, noe Dass undret seg over. Ettertiden har skapt et bilde av Petter Dass som en avholdt prest og forfatter, som dertil leflet med svartekunst. Han figurerer derfor i mange sagn. Historikeren Kåre Hansen drøfter i boken 'Petter Dass, mennesket, makten og mytene' (2006) mange av de mytene som er dannet rundt dikterpresten. Hansen diskuterer de økonomiske forholdene for Petter Dass og stiller seg tvilende til at han gikk rundt som fattig student under studieoppholdet i København. I boka blir Dass beskrevet som en person som satte egen vinning fremfor sine medmenneskers ve og vel. Hansens syn er imidlertid kontroversielt og er blitt møtt med skepsis av flere etablerte historikere, som har kritisert sider ved kildebruken. Fra femtiårsalderen fikk Dass gallestein med store smerter. Han brakk også beinet og forble halt. Som han selv uttrykte det: "En krop, opfylt med bruus og steen, har tusind gange breck og meen". Det har vært vanlig å snakke om landesorg ved Dass' bortgang, og at sorgen ble markert ved at jektene fikk innsydd en svart firkant i råseilet. I virkeligheten var den svarte firkanten bare en forsterkning der slitasjen på seilet var størst; og Dass' dikt var dengang bare kjent i en snever slekts- og vennekrets. Først i 1711 kom det en visebok på trykk, siden flere verk, trykt i København, Kristiania og Bergen - og gradvis ble Dass folkeeie. Svarteboksprest Petter Dass hører til blant de mest kjente "svarteboksprestene", og det ble derfor sagt at han ikke hadde noen skygge. Den tok nemlig djevelen i bytte da de ferdige kandidatene forlot presteskolen i Wittenberg. I folketroen var rektor for denne skolen nemlig djevelen selv, og han forlangte én fra hvert kull som sin andel, enten den som var sist uteksaminert, eller valgt ved loddtrekning. Loddet falt på Petter Dass, men han narret djevelen ved å si: "Ikke ta meg, men han som kommer bak meg"! Djevelen så gjorde, men det var skyggen til Dass han fikk tak i. Før Norge i 1811 fikk sitt eget universitet i Christiania (Oslo), foregikk utdannelsen av landets prester ved Københavns universitet, grunnlagt i 1479 av kong Christian I av Danmark og Norge, med tillatelse fra pave Sixtus IV. Ingenting tyder på at Dass hadde noen bakgrunn fra Wittenberg, og når denne skolen i folketroen knyttes til djevelen, skyldes det kanskje at dette var Martin Luthers hjemby i 38 år, der han og Philipp Melanchthon ligger gravlagt i slottskirken. Den lutherske presteutdannelsen la større vekt på teologisk kunnskap om djevelen enn den katolske, og demoniserte derfor også i høyere grad den gamle folketroen, slik at hekseprosessene tok seg opp etter reformasjonen. 'Fanden som skysskar' er en sagntype som refererer til flere prester, men i versjonen om Petter Dass het det at den danske kongen ville høre Dass preke i København juledag. Biskopen i Bergen syntes imidlertid ikke noe om forslaget, og videresendte brevet så sent at det først rakk frem til Dass på julekvelden. Men Dass kunne sin Cyprianus, og fikk djevelen til å frakte seg til København mot at djevelen skulle få sjelene til de som sovnet under prekenen der. Djevelen slepte ham likevel slik at prestens kjoleflak sopte i sjøen. ropte Dass uforferdet. Han kom til København juledagen, og sørget for å preke med så høy stemme at ingen sovnet av. Den avtalen var djevelen ikke mye fornøyd med. En annen versjon av historien starter som over, og også her avtaler presten med skysskaren at han skal få sjelen til alle de som sovnet under gudstjenesten. Med Petter Dass på ryggen blir djevelen imidlertid sliten over Folla, og tenker at han skal prøve å kaste ham av. Så han gikk lavere og lavere så prestens kappe når ned i sjøen, og han mente da at han kunne få presten til å si et gudsord - for da måtte han slippe ham. Men Dass sier altså heller: "Høyere opp og lenger fram, din Satan!" Så da var det bare for bæreren å holde ut helt fram. Til prekenen var han lovet at teksten skulle ligge klar for ham da han kom, for han kom jo akkurat i tide. Og ganske riktig, det lå et ark på prekestolen. Men det sto ingen ting på det. "Her var intet," sa Dass, og snudde arket. "Her var heller intet," fortsatte han, for det var like blankt der, "og av intet skapte Gud jorden". Og så holdt han en så god preken at ingen sovnet i Københavnerkirken den dagen. Så ble djevelen snytt for skysslønnen. Det var ingen skam forbundet med å anses som "svarteboksprest". I folketroen fremsto de tvert om som handlekraftige og hjelpsomme Guds menn, som bruker sine evner og kunnskaper i det godes tjeneste for å sette djevelen på plass. Forfatterskapet Bortsett fra de årene Petter Dass studerte i Bergen og i København, bodde han hele livet i Nordland. Dass er mest kjent for salmen 'Herre Gud! Dit dyre Navn og Ære', og for det tidlige topografiske verket 'Nordlands Trompet' som beskriver landsdelen. Han skrev også en rekke 'kirkelige leilighetsviser', salmer og forklaringer til katekisme og bibelhistorie på vers. Bortsett fra folkelivsskildringen 'Den Nordske Dale-Viise' ble ingen av verkene trykt i hans egen levetid. Tekstene ble imidlertid spredt i avskrifter. Når tekstene først ble trykt, ble de meget populære og kom i stadig nye utgaver. Dass skriver på dansk, men legger inn norvagismer når han skal beskrive forhold som dansk språk ikke har uttrykk for. Petter Dass' fetter Peder Jespersen satt i 1696– 99 i en kommisjon som utarbeidet en ny salmebok. Denne inkluderte mange av Thomas Kingos salmer, men Dass' tekster ble ikke funnet passende. I Magnus Landstads salmebok fra 1869 kom det imidlertid med syv Dass-salmer. | Dass, Petter Pettersen (I2236)
|
| 114 | Poul ble opptatt som mester i bakerlauget i Trondheim 20. april 1705. Etter bakerlauget's regler kunne den som giftet seg med en bakerenke eller bakerdatter bli opptatt som mester i lauget. Forutsetningsvis skulle ektemannen snarest mulig kvalifisere seg i faget og vise et mesterstykke. Laughistorien viser at man flere ganger purret på Poul, men noe mesterstykke leverte han ikke. Han hadde andre planer. Poul Madsen fraber seg i 1713 valg som oldermann for bakerlauget, da han var engasjert i et nytt kobberverk. Han satte sine egne og familiens midler inn på malmleting i Selbu og Tydalsfjellene og tok i 1713 ut mutingsbrev på en forekomst i Høgaasvoren i Selbu. Han fikk andre i Trondheim med seg, blandt dem Henrik Horneman med 1/4, "Selboe Kobberverk" ble stiftet. Driften gikk med tap, men ble allikevel fortsatt til 1726. Etter forhold, som ikke bare gjaldt Selbu, var at eierne, partisipantene, for en stor del var kjøpmenn. De skulle forskuttere driften og ble godskrevet for leverte varer etter normale salgspriser med 20% - 40% fortjeneste. Det kunne da være lønnsomt for dem å fortsette driften med underskudd. Etter kirkeboken ble "Povfell Matzon Holst" 39 1/2 år gammel og gravfestet i Selbu 15. mars 1719. Etter hans død giftet enken seg på nytt med Henning Irgens, sønn av sogneprest i Holtålen Johannes Irgens. | Holst, Poul Madsen (I1977)
|
| 115 | Poul sies å være død 15. juni 1784. Han fikk "anfare" i Røros gruber 19.mai 1741 og var direktør for Foldalens kobberverk (Frederiks gave). Han kom i besittelse av verket ved å gifte seg med enken etter forrige direktør, Hans Holmboe som hadde eiet verket. Poul ble også bergråd. I 1773 kom han i konflikt med Røros verk, som han leverte jern til, idet han mot akkorden fordret tillægg på prisen. Han er forøvrig omtalt som "en streng og alvorlig, men driftig verkseier, der forbedrede Lesje verk meget". I sin bok om Gudbrandsdal skriver prost Hiortøy 1781 bl.a., at Lesje verk ikke lenger var "fordelaktigt paa Grund av Mangel på Malm, og tilføier, at det "holdes vedlige av den nu værende, berømmelige eier, formedelst hans gode Indsigt og Erfarenhed i Bergvæsenet, som og ved hans øvrige Handel i Romsdahlen, hvor han afsetter sitt Jern imod Fiskevarer og Korn, som han igjen afsætter i Gulbrandsdalen. - Når denne Mand faller fra, vil dette Værk uden Tvivl blive ødelagt, om ikke fordelaktigere Gruber opdages". Foruten parceller av gårdene Skaate, Rønnaa, Aavangen og Riedi eide han "huder og skind" i flere gårdparter i sognet. På en klokke (støpt 1768?) i Lesje kirke stod: "Til Erindring af Guds forunderlige Forsynsvei, idet han har behaget efter 100 Aars forløb at lade en Irgens igjen i ret (?) nedstigende Led blive Ejer av Lesse Verk, er denne Klokke bekostet av Paal H. Irgens med elskelige Hustroe Birgitte Zeyler, der efter hans Ægteskab finnes veelsignet med efterfølgende Børn: Sønner: Jens Henning, Bernholdt, Albrigt og Døtre: Jortnia Maria, Hanna Holmbo og Pauline Birgitte. | Irgens, Poul Holst (I1987)
|
| 116 | Professor dr. med. i Lübeck. Førte et våben med; 3 springende ulve i skjoldet og 1 på hjelmen. | Paludan, Johannes (I2409)
|
| 117 | Prost i Høylandet på Jæren. Forflyttet til Sjælland | Lund, Jens Peder (I778)
|
| 118 | Præst, tilhørte en Slægt, som siden har kaldt sig Darre, fordi den antoges for at nedstamme fra den gamle norske Adelsslægt af dette Navn. M. C. skrev sig imidlertid aldrig saaledes, lige saa lidt som nogen samtidig betegnede ham med dette Navn. Han var født 30. Sept. 1598 i Throndhjem, hvor Faderen, Christoffer Bjørnsen, var Raadmand (d. 1642); Moderen hed Sophie Mentzdatter (Ravensborg). Da han var 12 Aar gammel, blev han nedsendt til den latinske Skole i Odense, fra hvilken han efter 7 Aars Skolegang 1618 afgik til Universitetet i Kjøbenhavn. Allerede 1621 blev han af Biskop Anders Arrebo i Throndhjem beskikket til Konrektor ved Skolen sammesteds. 1625 blev han Notarius capituli; 1629 kaldtes han til resid. Kapellan ved vor Frue Kirke i Throndhjem; men da Sognepræsten ved Domkirken faa Maaneder efter blev bortreven af Pesten, efterfulgte M. C. denne i hans Embede som Præst og Provst samt Kannik i Kapitlet; og i denne Stilling døde han i Dec. 1657. Han har udgivet nogle Ligprædikener og efterlod et haandskrevet Diarium angaaende Begivenheder fra hans Tid, særlig vedrørende Gejstligheden i Throndhjems Stift. For øvrigt var han en virksom Mand med Sans for Almenvellet. Han bidrog saaledes væsentlig til Indrettelsen af et Hus, bestemt til Forsørgelse af fattige og faderløse Drenge (kaldtes de "blaa Degne" efter deres Dragt), og sørgede for deres Undervisning. Paa lignende Maade virkede han til, at fattige Pigebørn og gamle Kvinder kunde have Tilflugt i et "Kvinde- og Pigehus". Endelig oprettede han 1651 et Universitetslegat for Studenter fra Throndhjems Skole. Han var siden 1632 gift med Maren, Datter af Biskop Peder Schielderup i Throndhjem. Hun overlevede sin Mand i mange Aar (d. 1683). Deres Efterslægt er meget udbredt i Norge. | Darre, Mentz Christophersen (I2755)
|
| 119 | Ridder 1368. | von Munthe, Bussaert (I2391)
|
| 120 | Ridder. I sitt våpen hadde han en måne, og til venstre for dens øverste horn en stjerne. | Sersanders, Jordaen (I2393)
|
| 121 | Rådmann i Oslo. 1589 - ble rådmann Eide Holm (Holmlia) og Teisen. | Darre, Bjørn Rolvsøn (I2729)
|
| 122 | RÃ¥dmann i Trondheim. | Von Ravensborg, Mentz (I2731)
|
| 123 | Skifte 13.02.1674: Avdøde Madtz Andersen på Gildvangen. Enke Karen. Barn og barnebarn: Anders Madsen og Karen Madsdatter gifte, barnebarn: Joen Estensen, Karen og Maren Estensdøtre, Oluf og Daniel Olsønner, Ingborg og Karen Olsdøtre, 267 ÷ 2 Rd. (?), til arvingene 120 Rd. E. "indgivet sig til svoger og datter .. nemlig Simen Dirichsen". | Andersen, Madtz (I2736)
|
| 124 | Skiftet etternavn til SELVEN i 1989. | Selven, Jan Erik (I106)
|
| 125 | Skomaker i Kristiansund N. Senere konditor der. | Christie, Wilhelm Werner (I27)
|
| 126 | Sognepræst til Herslev 1561-94; efterfulgte faderen i embedet. | Herslef, Jens Jensen (I2720)
|
| 127 | Sognepræst til Jerne og Skads fra 1637. | Hersleb, Hans Jensen (I3049)
|
| 128 | Sognepræst til Leikanger fra 1618; provst i Sogn fra 1637. | Nordal, Erik Iversen (I2351)
|
| 129 | Stiftamtmand. Var Søn af Lorentz A., der tilhørte den i det nordenfjældske Norge meget udbredte Slægt af dette Navn, og Marie f. Must, en Datter af Amtmanden over Romsdals Amt. Erik M. A.s Virksomhed tilhører helt igjennem det nordenfjældske Norge. Han var født 15. Sept. 1744 og blev 1774 Borgmester i Throndhjem ved at kjøbe dette Embede af sin Formand, Bredal. I 1788 blev han Magistratspræsident i samme By og blev 30. Maj 1800 udnævnt til Justitiarius i Throndhjems Stiftsoverret, hvad han dog ikke længe vedblev at være. 24. Okt. 1804 blev han nemlig forfremmet til Stiftamtmand i Throndhjem, fra hvilken Stilling han i 1810 tog Afsked. I 1780 ægtede A. Anne Marie Lysholm (f. 1757 d. 1826), en Datter af Kancelliraad Henrik L. Af en samtidig er han skildret som en Mand med jævn Forstand og jævne Kundskaber, som en god Embedsmand, der imidlertid havde meget store Forestillinger om sin egen Betydning, hvilke yderligere næredes ved Bevidstheden om, at han var en rig Mand. | Angell, Erik Must (I2754)
|
| 130 | Stiftsprovst i Trondhjem. Var under hele sin geistlige Virksomhed knyttet til Domkirken, fra 1771 resid. Kapellan, 1798 Sogneprest, 1808 Stiftsprovst, 1818 ved Kong Carl Johans Kroning R. N. O. Jonas Angell (1742 - 1828) er nevnt i Laurids Smiths brev nr. 34 datert Veile den 10 Januar 1786 i Fortrolige brev om Trondhjem og Trønderne (Trondheim 1946) s. 83 - 84: "Hr. Jonas Angell, residerende Capellan til Domkirken, er en ærlig Mand, har just ingen udmærket Lærdom, men præker dogmatisk, ordentlig og til Opbyggelse. Han staar paa en Post, passende med hans Evner og Indsigter, og da han er en rig Mand, trænger han ikke til Forflyttelse, som jeg ikke troer, han attraaer uden just der i Byen, men da der ingen Grund er til at forbedre hans Vilkaar, saa bliver han vel, hvor han er. Hans Prækener er ikke meget yndede i Throndhjem, da han ikke vel kan styre sin stærke Stemme; men han fortjener virkelig for dem en bedre Dom, end det throndhjemske Publikum almindelig giver ham." | Angell, Jonas (I2622)
|
| 131 | Søsterdatters svigerfars far, 11 gen med Sture Smidt som første gen. Hans var "laugmand" i Trondhjem. De var muligens i slekt med den prof. Wesling som i 1635 var i Padua. Hans Mortensen Wesling var Lagmann i Trondheim. Han ble utnevnt til lagmann i Trondheim den 16. mar. 1659 (NRR bd. XII, s. 243 f.). Han sto som lagmann til sin død i 1671. I sin søknad sier han at han tidligere hadde vært kommesarieskriver i 1644, siden renteskriver og bokholder ved tollvesenet i Danmark til 1659. I 1671 sier hans enke at Wesling hadde tjent kongen i 20 år, derav 11 som lagmann. Han hadde også deltatt ved Københavns beleiring.. Han giftet seg med Gjertrud Rehnes. Hans Mortensen Wesling ble født i 1610 i Danmark. Han var sønn av Morten Wesling. Hans Mortensen Wesling døde den 12 februar 1671 i Christiania. Records:Ancestral file: N27H-KJ | Wesling, Hans Mortensen (I2438)
|
| 132 | Thomas Angell ble født den 29. desember 1692 som nummer 3 i rekken av en søskenflokk på 9 - 2 døde tidlig, en av dem var hans eldste bror som døde bare ett år gammel, - før Thomas ble født. Det var derfor hans 11 mnd. eldre bror Lorentz som var storebror. Thomas og Lorentz var sterkt knyttet til hverandre og kom til å følges både gjennom skolegang, studier og voksenliv. Det var undervisning hjemme i huset og i 1707 eller 1708 begynte brødrene på Katedralskolen. Høsten 1709 forlot brødrene Trondheim for å starte studiene i København hvor de ble immatrikulert 16. oktober. Guttenes far, Albert hadde da vært død i 4 år og moren ba derfor en venn av familien, Søren Bygball om å følge guttene til København og sørge for å få dem anbrakt der på beste måte. (Like etter at han kom hjem fra dette oppdraget giftet han seg med Sara og de fikk to barn sammen.) I København studerte de flittig og skikket seg vel. De studerte teologi, som den gang var noe mer enn bare teologi. Skillet mellom fagene var lite fremtredende - teologi og annen vitenskap sto ikke i motsetning til hverandre. Tro og fornuft lot seg forene. De teologiske studier omfattet også språk: latin gresk og hebraisk. Teologisk embetseksamen ble avlagt 17, oktober 1712 med resultatet: laudabilis. De tok imidlertid ikke den praktiske del av eksamen som var en prøve på den praktiske del av prestegjerningen, nemlig det å preke. Utdanningen siktet mot et bredere vitenskapelig område som basis for den virksomhet som de ville komme til å drive når de skulle ta over foreldrenes forretninger. Etter endt studium i København reiste brødrene hjem til Trondheim der de oppholdt seg i tre år før de igjen reiste utenlands. Denne gangen gikk ferden til universitetet i Leipzig hvor de studerte ett års tid. Mens brødrene oppholdt seg i Leipzig, fikk de beskjed om at moren var død. De reiste imidlertid ikke hjem, men fikk sin nærmeste familie til å ta seg av skifte av boet. I 1717 ble de immatrikulert ved universitetet i Leiden i Holland, et universitet med en høy vitenskapelig standard. Her studerte de jus i tre semestre før de begynte på en tid med mye reising. Vi vet at de besøkte Amsterdam, Paris, Brussel, og Hannover og at de i 1719 var i Hamburg, men der stopper sporet,- antagelig reiste de hjem. De kom antagelig hjem høsten 1719 eller våren 1720. Stefaren Søren Bygball døde sommeren 1721 og brødrene måtte da ta over den formuen de hadde arvet. De arvet nøyaktig like meget fra foreldre og søsken og hadde like stor formue. De var likeverdige i ledelsen av firmaet, men utviklet seg litt forskjellig slik at Thomas etter hvert ble den ledende i økonomiske saker. Lorentz skaffet seg fine titler - kanselliråd, justisråd og til slutt etatssråd. Thomas, derimot skaffet seg aldri slike titler. Det er på det rene at brødrene arvet det meste av sine midler: Bergverksparter, skoger og sagbruk, jordegods, kongetiende og pantekapital. Bergverkspartene utgjorde den viktigste delen av formuen og familiekretsen hadde over halvparten av partene i verket. Allerede fra 1729 fungerte Thomas som partisipantenes sekretær og han sto for den delen av verkets økonomi som var sentret om Trondheim. Han fungerte som den ledende av partisipantene helt frem til 1762. De øvrige partisipantene støttet seg til de vurderinger han gjorde og det kan derfor sies at Røros Kobberverks politikk i stor grad var Thomas Angells. Det var i gode perioder meget høy avkastning på denne virksomheten - helt opp i 60 % p.a. Det er også på det rene at bankiervirksomheten ga gode resultater. På grunn av den betydelige eksport som skjedde fra Trondheim var det overskudd på valuta her, mens det var mangel på valuta i Bl. A. Oslo. Dette bidro til gode forretninger også på dette området. Thomas Angell fungerte i praksis som forvalter av familieformuen - det var om å gjøre for ham å holde formuen mest mulig intakt. Det han hadde arvet skulle også beholdes som en samlet eiendom etter hans død. Han kjøpte flere ganger eiendom fra andre som hadde vært i foreldrenes eller besteforeldrenes eie og hadde tilfalt andre av slektningene i arv. Han hadde stor suksess som forvalter av familieformuen. Han opprettholdt den formuen han selv hadde arvet og samlet sammen igjen en god del av det foreldrene hadde eid, men som senere var spredd på arvingene. Thomas Angell investerte i mange prosjekter. Han ervervet andeler i utenlandske bedrifter og ble deltaker i handelsvirksomhet fra Island til det fjerne østen. Men her var han bare passiv investor og engasjerte seg ikke i selskapenes politikk eller drift, og det ser ut til at det var mer grunnet overflod av kapital enn lønnsomhet på prosjektet som gjorde at Thomas Angell plasserte penger i disse foretakene. Thomas Angell drev også bankièrvirksomhet og ved siden av kobberhandelen var det den delen av virksomheten som ga den største fortjenesten. For de mange som var avhengige av Thomas Angells virksomhet, må hans maktposisjon ha vært klar nok. Bergverksarbeidere og føringsbønder, leilendinger og sagbruksarbeidere, skippere og sjøfolk visste hvem som sto bak deres levebrød. Lorentz og Thomas hadde arvet nøyaktig like mye og brødrene delte arbeidet med å administrere formuen i fellesskap. Ganske raskt utviklet det seg praksis med at Thomas tok seg av de fleste daglige oppgaver administrasjonen av eiendommene og kapitalen førte med seg, som regnskapsføring og korrespondanse. Lorentz var den av brødrene som var den mest utadvendte, han oppholdt seg for det meste i Kristiania og København og det var derfor naturlig at det var han som tok seg av den delen av forretningsdriften som måtte gjøres derfra. Denne praksisen fortsatte de med også etter at Lorentz slo seg ned i Trondheim sammen med sin kone Sara. Da Lorentz Angell døde i 1751, fortsatte formuefellesskapet mellom hans enke og Thomas Angell. Det ble ikke holdt skifte etter Lorentz, og ikke gjort noe forsøk på å dele boet. Heller ikke da Thomas Angells niese Karen Angell giftet seg med Peter Fredrik Suhm året etter brorens død, ble det foretatt noen deling av boet. Karens mor levde fremdeles da ekteskapet ble inngått, og det normale ville være at Karen Suhm skulle arvet halvparten av foreldrenes formue, mens moren skulle beholdt halvdelen. Men ved vielsen ble det satt to betingelser som Suhm måtte godta for å få sin rike brud; at ekteparet ikke skulle flytte fra byen så lenge moren levde, og at moren skulle sitte i uskiftet bo. Men da det oppsto uenighet mellom partene, foretok Thomas Angell allikevel i 1762 en deling av boet, slik at Suhm og Karen Angell fikk halvparten. To år senere kjøpte Thomas Angell tilbake jordegodset i Selbu og Tydal. Det kom etter hvert til et brudd mellom Thomas Angell og Suhm og Thomas flyttet i 1760 ut av den boligen han hadde delt med sin bror og hans familie i 30 år. Han nærmet seg 70 år, og begynte å få skrøpelig helse. Ikke bare broren og svigerinnen, men også søsknene og andre av hans nærmeste var døde. Han var nok enda mer isolert og hadde mindre omgang en noen gang før. Likevel satte han i gang med en flytting - og ikke nok med det; han satte også i gang med nybygging;- på hjørnet av Kjøpmannsgata og Kongens gate, bygget han et nytt hus. I denne gården flyttet han så inn med sin tjener Morten Hoff, og her ble han boende de siste årene av sitt liv. Thomas Angel var som vi vet en meget velutdannet mann, han leste mye og fulgte nøye med i hva som kom ut av nye bøker. Innholdet i boksamlingen hans var svært omfattende og variert, bl.a. annet hadde han store mengder teologiske verker, noe av det gammelt, antakelig arvet etter faren, -men det var lite skjønnlitteratur, -Thomas Angell kastet åpenbart ikke bort tiden på romaner. Boksamlingen has ga en viss pekepinn på hva slags emner han studerte i utlandet, der fantes bøker som omhandlet emner som teologi, filosofi, historie, jus, matematikk, medisin og språk. Ved hans død omfatet biblioteket 6.800 bind, eller rundt 140 hyllemeter. I en tid da folk flest sjelden hadde mer enn et par bønnebøker, og boksamlinger på mer enn ti bøker stort sett var forbeholdt prester og andre embedsmenn, skilte Tomas Angells boksamling seg ut. Da han døde ble det utarbeidet en katalog over bøkene og samlingen ble solgt på auksjon. | Angell, Thomas (I9)
|
| 133 | Toller i Romsdal 1636, bodde i Remmen, Vestnes 1664 og flyttet til Røros ca 1675. I Anders Rikardsens dødsbo fantes en kanne med påskrift "Richert Richertsen og Giertrud Søfrensdatter, 1654", samt to beger med "R.R S.G.S.D" på. Richard eide gården Kvernengen ved Røros og ble 29. juni 1677 av svogeren, direktør Henning Irgens, beskikket til bergskriver, men ble så i 1687 av Schlanbusch avskediget. Under svenskekrigen i 1678 ble han tross generalens skriftlige "Cavalier-Parole" som underhandler arrestert og ført som fange over grensen, men ble dog snart løslatt mot å betale 50 rdl. i løsepenger. Han var fast knyttet til sin ovennevnte svoger og ble i 1684 i anledning av tiltalen mot denne en tid indsatt i arrest på Christiansten fæstning. Han var også beskyldt for andre "forgåelser", deriblandt på grund av klager fra de omkring verket boende almuer, fordi han ulovlig (af fogdene) tilbygslet seg engsletter og fiskevann i mange mils strekninger (I.Sæter: Tolgen). 1690 ble han sendt til Sverige for å studere kobbermyntningen da lignende innretning påtenktes på Røros. Skifte 17. juli samme år som han døde, 1693. | Hagerup, Richard Richardsen (I2441)
|
| 134 | Toller og Fogd på Nordmøre (Kristiansund). | Hersleb, Jacob Jensen (I2715)
|
| 135 | Ugift. Tilsynslærerinne på Ila Skole i Oslo | Wormdal, Elfrid (I348)
|
| 136 | Året etter at Ingeborg Andersdatter døde, giftet Ole seg igjen med Maren Hybertsdatter Grønning (1754-1810), datter av Hybert Hybertsen Grønning, lensmannen på Stadsbygda. I 1801 var Ole Olsen bonde og gårdbeboer. Barna Ole, Ingeborg, Jon, Lars, Berit Anna og Aleksander var heime. Gunhild Isaksdatter på 13 år var tjenestejente, hun var fra Buskjæret. Det var skifteregistrering i boet etter Ole Olsen den 2. januar 1808. Til arv og deling ble det 86 rd i ort og 1 skilling. Følgende krøtter er nevnt i skiftet: 1 svart hoppe 4 år (15 rd), 1 hoppe 18 år (5 rd), 1 ku kalt Bustjern (12 rd ), 1 ku kalt Færngaas (12 rd), 1 ku kalt Ebelgaas (13 rd), 1 ku kalt Løvendal (13 rd), 1 ku kalt Fagergaas (12 rd), 1 kvige kalt Reingaas (3 rd), 1 kvigekalv kalt Snegaas (2 rd), og 8 voksne sauer à 5 ort. | Hafsås, Ole Olsen (I724)
|