Norsk
Notater
Treff 51 til 100 av 136
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 51 | Han kvitterede tillige med flere andre i 1163 et gavebrev til St. Peter, utferdiget av ridderen Henricus og Rainerus de Husden. | van Munte, Siger (I2402)
|
| 52 | Han nevnes i arvedokumenter 1300 og 1301. | van Munthe, Godevaert (I2397)
|
| 53 | Han tilhøyrde ei slekt som frå 1600-talet og utover skaffa seg store jordeigedomar m.a. i ytre Sogn og i Frønningen i indre Sogn. Leikvin kom gjennom arv m.a. i eiga til Lem sin svigerson, den danskætta Volkvard Brodersen Riisbrich som var fut i Nordhordland, og seinare til hans svigerson Hans Munthe, borgarmeister i Bergen. Magister , lector teol., kapellan i Domkirken, sogneprest til Fana (1650-1663). | Lem, Peder Nielsen (I2367)
|
| 54 | Han var "Scabinus de Boular" (rådsherre), var et av vitnene under et aktstykke fra 1247 i hvilket Philip de Boular etterga St.Peter et parti korn som stiftet var ham skyldig. | van Munthe, Rokinus (I2400)
|
| 55 | Han var 1210 blant vitneneunder et av Lyzabeta de Behage utferdiget gavebev til St.Peter. | van Munthe, Gillis (I2401)
|
| 56 | Han var 1321 en av abbedstiftet St. Peters "vasallen og zineleute" . | van Munthe, Gerard (I2396)
|
| 57 | Han var et av vitnene i 1072 som underskrev den akt, ved hvilken greven av Flandern Robert der fries, stadfestede privilegier og besiddelser for abbedstiftet St. Peter i Gent. Ascricus Munte ble født before 1072. Han giftet seg med en ukjent person i 1102 i St. Peters Church, Gent, Belgium; Reference Number:11875. Han døde etter 1114. The van Munthe line traces back to the year 1072, Ghent Belgium. During the Reformation period many of these families moved to Lubeck, Germany, Denmark, Norway and Sweden where they became Priests and Bishops of the State Churches. They are inter-married with the von Krogh family, and the Morgenstieme family. The Norwegian Ambassador to the United States was Welhelm van Munthe av Morgenstierne, the senior ambassador in Washington until his death in 1963. They held high positions in the St. Peters Church in Ghent. Ludvig Munthe was a merchant in Lubeck. The longest ancestral root extends from Ascricus de Munte, 1072 down to the present generation. The earliest mention of the name Munte is in 990, but no records are available until in 1072. This is an old 'Flanderske' family living in and near Ghent, Belgium. Brief biographical sketches are found in our AAK family book. Members held high positions in the Catholic Cathedral of St. Peters in Ghent. A large genealogy of the Munthe families records the names of many prominent persons in the Scandinavian countries. It was published in 1882 and consists of 764 pages; Various coat-of-arms are pictured. I was fortunate in locating a copy in a book store in Oslo. Many foot notes give us very interesting side lights on their mode of living, traveling, occupations and societies of the people of 300 to even 600 years ago. It is the most interesting genealogy book I ever came across. From 'A Supplement to the Anderson-Amundson-Von Krogh Family, 1956 Edition ' by Lester W. Hansen, page 102-103. | van Munte, Ascricus (I2404)
|
| 58 | Han var først handelsbetjent hos Parelius på Hopsjø. Fikk i 1841 tillatelse til å drive landhandel og gjestgiveri på Aunøya, Hitra mot å betale 5 spd årlig og 10 spd. en gang for alle i skatt og gebyr til staten. Lund hadde ikke veldig stor sympati blant bygdefolket, og det gikk ikke så bra forretningsmessig. | Lund, Jens Peder Atke (I3249)
|
| 59 | Handelsman og byfogde i Trondhiem Peter Adriansen Falkener f. ca. 1538. Han var sønn av Adrian Richertsen Falkener og Margrethe Pedersdatter. Peter giftet seg med Gunnhild Sevoldsdatter før 1559, i Trondhjem. Han døde den 29 august 1569 i Bergen. Under et opphold på Bergenhus 24.8.1569, hvor bl.a. Cornelius, hans bror, og Henrik Paulssøn, deres stebror, var tilstede, kom Peter Adriansøn i trette med Christoffer Nielssøn Grøn, lagmann i Stavanger. Peter roste russerne og deres varer, mens lagmannen skjelte ut både dem og hollendernde. Peter erklærte da lagmannen for løgner og truet ham og slo til ham. Denne stakk da Peter med en daggert i hodet. Fem dager senere døde Peter Adriansøn'saa hordelig at hans skarn gikk ut av hans munn'. Mange mente at Peter døde av den drikk som bartskjæren hadde gitt ham, da stikket ikke var gått igjennom benet. Sådanne leger har vi, sier Absalon Pedersøn i sin Kapitelsbog, de skulle gi ham en drikk for sitt mål, han drakk så at han ei mælte mer. Christoffer Nielssøn ble dømt til å betale en bot på 800 daler, hvorav det for de 400 skulle bygges et fattighus i Bergen og for resten bygges et i Trondheim. Lagmannen fikk heller ikke lov til å komme til Bergen uten to ganger i året, når Peters brødre ikke var der. Ved kgl. brev av 25.10.1571 fikk Christoffer Nielssøn sin fred igjen, da han hadde stilt den dødes slekt og venner tilfreds. Men ennå i 1585 ble det klaget for Herredagen i Bergen over at han tross sitt løfte var forblitt i Bergen, hvor han kunne risikere å treffe Peters brødre. [Slekten Falkener].. | Falkener, Peter Adriansøn (I2741)
|
| 60 | Handelsmann på Evenskjær i Senjen. | Lund, Hans Olaf (I31)
|
| 61 | Handelsmann på Evenskjær. | Lund, Johan Tobias (I33)
|
| 62 | Handelsmann på Frøya. Druknet på Jonsvannet. | Lund, Albert Mathæus (I46)
|
| 63 | Handlesmand, Byfogd i Trondheim. | Falkener, Rickert Petersøn (I2739)
|
| 64 | Hans Carsten Atche var Prost i Hardanger. Sognepræst til Aurland fra 1737, til Lærdal fra 1743, og til Kinservik fra 1757; provst i Hardanger fra 1758. Skal ha vært den som 'innførte' poteten til Norge. I "Boken om Eidanger", I. C. Ramberg, Porsgrunn 1918, står det: 'Poteten vites først at være dyrket her i landet av provsten Atke i Ullensvang 1757. Imidlertid fortælles, at en mand fra Telemarken fik i 1750 fra Kragerø av en kjending 20 poteter, "en hat fuld". Hver potet delte han i 4 dele, som han satte, og høstet 3 skjæpper efter denne utsæd. I Eidanger brukte man i slutten av det 1700-tallet at stikke huller i jorden med en kjep, og saa slap man en potet ned i hvert hul og dækket til med jord. Dette kaldte man dengang at sætte poteter. Om man brukte gjødsel eller ei, derom tier historien. En anden variation av ovennævnte historie lyder saaledes: Den første her i landet, om hvem man ved vishet, at han dyrket poteter, er provsten Atke i Kinservik. Han forærte i 1758 presten Peder Hertzberg i Findaas saa meget som "en hat fuld". Hertzberg tok sig ivrig av deres dyrkning og blev til gjengjæld av almuen endog hædret med det smakfulde navn potetpresten! Han ble født den 15 august 1708 i Stokkemarke, Danmark. Han var sønn av Mathias Cartsensen Atche og Kristine Margrethe Hansdatter Halsen. Hans Carsten Atche giftet seg med Barbara Maria Leganger, datter av Peder Leganger og Anna Christine Blixencrone, den 6 april 1740. Hans Carsten Atche giftet seg med Helene Sophia Lohmann den 26 juni 1749 i Lærdal. Hans Carsten Atche døde den 26 mars 1771 i Bergen i en alder av 62 år. | Atche, Hans Carsten (I2345)
|
| 65 | Hans mor, Karin Bergman (født Åkerblom) var sykepleier og kom fra en ansett overklassefamilie, mens hans far, Erik Bergman, var vikarprest, og hadde en betydelig enklere bakgrunn. På 1930-tallet ble faren sogneprest i Hedvig Eleonora församling på Östermalm i Stockholm. Ingmar Bergman vokste opp i ett miljø med religiøse bilder og tanker. Frem til andre verdenskrigs slutt og oppdagelsen av Holocaust var Bergman, påvirket av familiens politiske innstilling, nazistsympatisør. Ingmar Bergman var gift fem ganger. Fra 25. mars 1943 - 45 med Else Fisher som han fikk en datter med, skuespilleren Lena Bergman. Fra 22. juli 1945 - 50 med Ellen Bergman som han har fire barn med, regissørene Eva og Jan Bergman og skuespillerne Anna og Mats Bergman. Fra 1951-59 med Gun Hagberg som han fikk sønnen Ingmar Bergman jr. med. Han er flykaptein. Fra 1959-69 med Käbi Laretei som han fikk sønnen Daniel Bergman med. Han er regissør. Fra 11. november 1971 til hennes død 20. mai 1995 med Ingrid von Rosen som han har en datter med, forfatteren Maria von Rosen. Bergman levde sammen med skuespilleren Liv Ullmann fra 1965-1970, som resulterte i datteren og forfatteren Linn Ullmann. Foruten forholdet til Liv Ullmann, hadde Bergman forhold over lengre tid med skuespillerne Harriet Andersson (1952-55) og Bibi Andersson (1955-59). Bergman døde i hjemmet sitt på Fårö, 30. juli 2007, 89 år gammel. Han døde samme dag som den italienske filmskaperen Michelangelo Antonioni, som sammen med Bergman regnes som en av Europas største filmskapere noensinne. Bergman studerte på Stockholms högskola 1937-40 og interesserte seg for teater, senere film. Bergmans filmer handler oftest om eksistensielle spørsmål, dødelighet og tro. Bergman skrev som regel manuskriptene selv. I perioden 1960-84 var Sven Nykvist hans faste sjeffotograf. | Bergmann, Ingmar (I217)
|
| 66 | Hans som var kongelig historieskriver var født i landsbyen Svaninge på Fyn. Hans foreldre var bønder, men ved hjelp av en slektning, M. Jens Andersen, Kansler hos biskopen i Odense, fikk han hjelp til å studere. Han gikk i Københavns Skole, mens Christiern Thorkelsen Morsing var Rektor der (omkr. 1519). Etter at han hadde studert noen år ved Københavns Universitet kom Hans Svaning i 1529 til Wittenberg, hvor han tok magistergraden i 1533. Han må allerede her ha holdt på med historiske studier, ettersom Melanchthon et par år etter at han var kommet hjem, foreslo for Kong Christian III at Svaning skulle beskrive den danske reformasjonshistorie. For øvrig omtales det, at han med stor vennlighet tok seg av yngre danske studerende, som oppholdt seg i Wittenberg. Middene til sitt eget lange opphold der, har han kanskje fått av dette ved at inntekten av et prestekall i Fyn ble tillagt ham ved å sørge for at kallet ble tilbørlig betjent av en kapellan. Iallefall hadde han i 1532 fått et kongelig løfte på et sådant. I 1539 fikk han stilling hos Professor i Retorik ved Københavns Universitet, men hadde denne stilling kun i to år, da han i 1541 ble lærer for den 7 årige tronfølger, Prins Frederik II. I 1548 fulgte han denne på hans hyldningsreise til Norge, og ved denne anledning fikk han Laurents Hansen til å oversette en del av de norske kongesagaer til dansk. Som lønn for sin lærergjerning fikk han "Kapitelspræbender" i Roskilde, Lund og Ribe. På sidstnevnte sted fikk han i 1547 dekanatet med løfte om det første ledige kannikedømme. Da Prinsen var 18 år gammel, var hans læretid forbi, og Hans Svaning trakk seg nå tilbake til sitt "Prælatur" i Ribe, byen som ble hans fremtidige hjem, men dog ble han i 1553 utnevnt til . Den gang var dog de historiske kilder ikke samlet i København, som de siden ble. De oppgaver Svaning fikk var å fortsette Saxos Historie inntil hans egen tid. For å få stoff til et slik verk, reiste han til forskjellige deler av landet og lette i klostrenes boksamlinger og arkiver. Snart ble imidlertid hans tid og flit tatt i bruk til andre litterære oppgaver, nærmest av politisk art, i det regeringen benyttet ham til å besvare et nærgående angrep på Danmark, som den avdøde svenske erkebiskop Johannes Magnus hadde kommet med i sitt (etter hans død utgivne) verk . Under den nordiske 7 års krig, ble Svaning benyttet på regeringens forlangende til å forfatte flere avhandlinger som motsvar til de svenske, og senere under lensstridighetene med kongens farbrødre, de slesvigske hertuger, måtte han låne regeringen sin øvede penn. Disse verv forsinket Svaning i hans arbeide med Danmarks historie. Selv om det gikk tregt holdt han på til Frederik I's tid, men så fikk Anders Sørensen Vedel, som forøvrig var Svanings svigersønn, i 1578 ventebrev på det "Prælatur" i Ribe, som var historieskriverens lønn, og i februar 1579 fikk Svaning en befaling om å reise til kongen med det han hadde skrevet om Danmarks Historie, selv om det ikke var helt ferdig. Han skulle også ta med seg de dokumentene han hadde benyttet, og overrekke alt sammen til kansler Niels Kaas, . Verket ble nå overlevert til universitetets bedømmelse; men det kom ikke videre. Svaning var jo nå en gammel mann og savnet visstnok den energi som behøvdes for å legge siste hånd på verket. I mange år tilhørte Svanings arbeide de håndskrifter som ble gjemt i universitetsbiblioteket og gikk fra den ene historieskriver til den andre. Huitfeldt har benyttet det i en større målestokk, og Meursius det samme. I 1658, da krigen raste mellom Danmark og Sverige, fant en eller annen, som ville Danmark ille, det formålsenligt (i Frankfurt) at utgi den del av Svanings verk som omhandlet kong Christian II's Historie. Denne Konge ble var nemlig beskrevet av Svaning med de sorteste farger, og det var vann på svenskenes mølle, og et slags forsvar for deres overfall på Danmark. For øvrigt inneholder samme historie maleriske trekk av Svanings egne opplevelser eller erindringer fra hans ungdom. Det meste av Svanings arbeide gikk dog tapt ved brannen i universitetsbiblioteket i 1728. Rørdam, Historieskrivn. i Danmark efter Reform. S. 68 ff. Rørdam, Kbhvns Universitets Hist. 1537-1621 I, 566 ff. | Svaning, Hans (I2415)
|
| 67 | Hans våben var en sort flakt ørn i sølv. | van der Hoyen, Jan (I2405)
|
| 68 | Helle Andrea døde hos sin svigersønn, sorenskriver Rosted. Hun omtales som enke i 1734 (?), da hun søkte om forhøiet på sine trekull levert til Dragås hytte. | Hagerup, Helle Andrea Pedersdatter (I2429)
|
| 69 | Henning Arnisæus var Christian IVs "Råd og Liv-Medicus". Han var født i nærheten av Haderslev; navnet antas å være dannet etter byen Arnis ved Slesvig-fjorden. Henning Arnisæus ble født i 1570 i Schlanstedt, Tyskland. Han giftet seg med Elisabeth Götz i 1613 i Helmstedt, Niedersachsen, Tyskland. Henning Arnisæus døde i 1636 i Danmark. Han var Livlegen til Christian IV. Fra Dansk biografisk leksikon: "Læge og Statsretslærer, født i Schlanstedt ved Halberstadt. Hans Studier omfattede tidlig baade Medicin og Statsret. Paa det første Omraade interesserede han sig meget for Anatomi og legal Medicin; med Hensyn til Statsretten var han Aristoteliker og Tilhænger af Bodin; han hævder i sine Skrifter Enheden mellem Stat og Fyrste, tilkjender Fyrsten absolut Magt og bekæmper Anskuelserne om Folkets Modstandsret mod en Regent, der bryder sine Forpligtelser. Efter at have været Professor i Moral i Frankfurt a. d. Oder blev han 1613 Professor i Medicin i Helmstädt. Her fra kaldtes han 1619 til Danmark som Christian IV's Livlæge; maaske tiltraadte han dog først 1620 denne Virksomhed. Det er muligt, at Christian IV ogsaa har følt sig tiltalt af hans politiske Anskuelser, men der foreligger intet Bevis paa, at han har haft Indflydelse hos Kongen i denne Retning. Kun ganske enkelte Gange nævnes han som anvendt i mindre Statssager; derimod gjorde han megen Tjeneste som Læge og har muligvis været Raadgiver for Kongen med Hensyn til Reformer af det medicinske Studium; hans anatomiske Interesse viste sig ved, at han skjænkede et Skelet til Universitetet. Hans samlede politiske Skrifter udgaves i Leipzig 1633 og i Strasburg 1648. Han var anden Gang gift med Anna Lund, Enke efter Enkedronning Sophies Kansler Daniel Fabricius. (Moller, Bibl. septentrionalis eruditi, 1699, S. 233 ff. Ingerslev, Danmarks Læger og Lægevæsen I, 297 ff. Allg. Deutsche Biographie I, 575. Gierke, Johannes Althusius, Breslau 1880.)". | Arnisæus, Henning (I2436)
|
| 70 | Henning var direktør ved kobberverket i tre adskilte perioder. Det sies at han i 1659 ble ansatt som Jochum Irgens' private fullmektig for å holde øie med verkets daværende direktør, Jacob Mathias Tax, og at han allerede da var licentiatus juris ved Kiels universitet. Han lønnedes på Røros med 500 daler årlig, til han i 1669 ble bergmester nordenfjelds. Tax, lei av å føle seg under hemmelig oppsyn, overlot sin post til Christian Arnisæeus, og denne, "en ukyndig, hissig og grusom" mann, ble sinnssyk og døde i 1669, hvorpå Henning Irgens ble direktør for Røros verk samme år. Fra denne stilling ble han oppsagt 21. april 1684, ble igjen ansatt 11. august 1685, atter oppsagt 15. juli ø687, men var så igjen direktør fra 22. juli 1689, til han under et opphold i Trondhjem plutselig avgikk ved døden i slutningen av 1699. Enken anmoder 20. oktober 1699 om skifte som ble holdt 30. samme måned. Det var i hans tid mange vanskeligheter for kobberverket, krig, uenighet mellom partisipantene, uroligheter og opprør blandt arbeiderne, og av disse var flere "trodsige og samfundsfiendske elementer", som etter tidens skikk var dømt til arbeide i grubene, så det i høieste grad trengtes en både energisk, human og bergverkskyndig bestyrelse, "egenskaber som Henning Irgens ikke var i besiddelse af". Han er endog omtalt som "en vredagtig og uvillig " mann mot arbeiderne, så disse gjentagne ganger sendte klager over ham. Han hadde dog venner såvel blandt participantene, på hvis beste han alltid holdt, som blandt verkets overordnede, så forholdet som regel ble ordnet nogenlunde fredelig. Etter svenskekrigen tok han seg dog så godt av arbeiderne, at disse, da han tenkte paa forlate sin stilling, "ydmygeligen" bad ham om å bli stående. Han var etter sigende også mindre kyndig i arbeidet og styrte ikke godt, var til dels egenrådig, og verkets inntekter strakte knapt til alle lønninger og driftsutgifter. Da der i 1684 kom klager over at arbeiderne ikke fikk sin løn ordentlig, at han ulovlig hadde disponert over kobberbeholdningen og hadde gjort seg skyldig i landsforræderi under krigen, ble han suspendert som bergmester og endog en tid anbragt i fengsel på Munkholmen, men til sist ble han dog i alt vesentlig frikjent. Denne bedømmelse av Henning Irgens er visstnok den almindeligste, men man har også set ham omtalt med mere anerkjennelse og påskjønnelse, og det synes, som han ofte er bedømt for ensidig og hårdt. I den innberetning, som den "Bragnesiske kommisjon", bestående av baron Juell, vicestatholder Høegh og generalløitnant von Schørt, avga 19. aug 1685 om Røros verk og bergmesterens forhold til det, omtales de vanskeligheter verket hadde hatt å kjempe med, krigens ødeleggelser, arbeideruroligheter og partisipantenes uvillighet til å betale sine innskudd, "de ville heller disputere end betale". Dernest nevnes, at "man vilde gravere ham" (bergmesteren), at der "for at faa mod ham apparent skin" er anført, at han drev handel med svenskene under krigen og var skyld i værkets avbrending, og at der ved alle tidligere kommisioner er "mere søgt at faa sag med bergmesteren end at redde verket, og indberetningen uttaler endelig: "Vi kan med sandhed sige, at vi ikke ved, bergmesteren noget forsømt af alt det var at praktisere til Eders Maj.ts. tjeneste og verkets opretholdelse, men derfor emploiert liv og blod, gods, kredit og formue og ved hans fornuftige direktion det bragt i ulike bedre tilstand end det før hans tid har været", og at "han er uten skyld og brøde i alle maader" samt at det skyldes hans "kredit og flid", at verket blev opbyget igjen efter branden. (Svenskene avbrendte verksbygningene 1678.) Verket skyldte i 1685 bl.a. til almuen og arbeiderne tilsammen 14 251 rdl.. Participantene og verksmesteren enedes da om, -hva kommisionen også godkjente - at "han dem inden to aars tid betale skal og derimod have, nyde og beholde alle de restancer, som verket har utesående og sig dem saa nyttig gjøre, som han bedst kan". Han eide i 1685 16 7/8 parter á 1000 rdl. i Røros verk, hadde flere eiendommer: Tamnes, Dalen, Søvolden og store Ryen, fikk ved muthingsbrev av 28. okt. 1693 også Harsjøgruben, hvor Røros verk hadde innstillet driften som ulønnsom, men driften her brakte også ham tap. Han gikk så over til å fremstille vitriol (hvorav han hadde levert Jochum Hindsen 23 423 pund uten å få betaling for det), men dette lønnet seg heller ikke, og han anla tilsist et "rødfarve- eller brunrødt-kokeri" med store kostbare blykjeler. Denne bedrift måtte han også innstille etter å ha satt mange penger til. Han satte seg derved i stor gjeld, især til verkets provianthus, så han måtte hugge ut de store skogene han også eide, og ved sin død etterlot han familien "i stor fattigdom". Han hadde visstnok 34 000 rdl. til gode av Cornelia Bickers (ifølge dom av 12. aug. 1690), men hun hadde ikke noe å betale med, og han skyldte store beløp til brødrene Christian Fredrik og navnlig Joachim. | Irgens, Henning (I2430)
|
| 71 | Henning var i 1723 betjent ved Selbo kobberverk, hvor han 8. okt ble konst. hytteskriver. 18. des 1730 ble han hyttemester og 19. sep 1732 hytteskriver ved Røros verk. Her søkte han avskjed 24. mars 1763, "og ansøgningen blev strax indvilget, idet man ikke troede, at herved vilde blive noget syderlig tab", hva der kunde være rimelig nok, ti Irgens var da gammel og svak, hadde stått 42 år som hyttebetjent (H.Dahle). Han gikk av i november 1763 med en månedlig pensjon av 8 rdl., men han beholdt sin probermester-stilling til 1769. Han var også kirkeverge på Røros. Dahle sier, at der ca. 1760 klagedes over hans "vranged og paastaaelighed". Han fikk da en alvorlig irettesettelse og truedes med avskjed. Han hadde noen år forpaktet Røros mølle (ca. 1740) for 400 rdl. årlig, men led tap ved dette. Han ble begravet 3. des 1778, "81 aar gml.". | Irgens, Henning (I2424)
|
| 72 | Henrich bodde omkring år 1600 i Itzehoe i Holsten, og han benevnes i familieopptegnelser som doctor Medicinæ, hvilket kan tenkes skriver seg fra en forveksling av titlene Dr. og Dn. (Dominus=herre). Ifølge danske meddelelser var han procurator, og sorenskriver Resch kalder ham i sine slegttavler "kgl.procureur" men på sønnens gravsten kaldes han "mercator" (kjøpmann), og dette må vel antages at være det retteste. Samtidig hadde han en stilling som "vestiarius hos kong Christian IV, "hvorved vel forståes en bestilling (stilling) ved det kongelige klædekammer eller ved den kgl. garderobe" (cfr. Holbergs Hist. II 574-75). De anførte barn er mulig barn av disse foreldre. | Jürgens, Henrich (I2434)
|
| 73 | Hytteskriver ved Røros Hytte 1692-1699. Direktør ved Røros Kobberverk 1699 - 1719. Theodorus fikk åtte barn. | Bergmann, Theodorus Bernardus (I1976)
|
| 74 | I 1775 kjøpte Jørgen morbror Jørgens part i Angell-godset. | Hersleb, Jørgen Sverdrup (I1897)
|
| 75 | I 1900 var Buaune plass under Bu. Det var 2 husholdninger der. Den ene besto av husmannsenke Karen Haftorsdatter og datterdattera Ida Jakobsdatter født 1893. Den andre besto av Johan Martin Isaksen, kona Ingeborg Marie Eliasdatter og barna Isak, Jørgine og en udøpt gutt (Einar). Johan Martins søster Ingeborg Anna og hennes datter Beret Marie Heimersdatter f. 1899. Kristine Olsdatter (Haltvollen) f. 1884 var hushjelp og Ingeborgs bror Johannes Eliassen f. 1885 var fisker. Johan Martin Buaune var krøtterhandler. Han kjøpte plassen ved kjøpekontrakt av 21. april 1917. Buaune ble skyldsatt den 12. juli 1917 med 1.06 mark fra de 5 bruka på Bu. Plassen var på 25 mål med et tilstøtende innlegg på ca. 14 mål. En skogteig på ca. 20 mål som før hadde vært bnr. 1 og 2's felleseie ble også lagt til eiendommen. Skogteigen var i området ved "Trolltinden", Ei nøsttomt i Buskjæret, kjøpt av bnr. 1 var også med i skyldsetninga. Johan Martin Isaksen Buaune fikk skjøte på eiendommen for 2320 kr. den 20. oktober 1922 fra Olbert Hybertsen Bu, Jon Hensen Bu, Lars Nordset, Joakim Petersen Nebb og Marie Hybertsdatter Bu. | Buaune, Johan Martin Isaksen (I754)
|
| 76 | Ingeborg Sørensdatter Friis blev født omk. 1606 i Ribe. Hendes mor var Marine Svane (datter af Anders Sørensen Vedel & Marine Svanesdatter) og hende far var Slotsskriver Søffren Kristensen Friis. Efter Søffren død i april 1613 kom den 8 årig Ingeborg sammen med sin mor, sin 12 årig søster Maren og sin lillesøster Anne på 4 år til Turebygaard ved Købe i Sydsjælland omk. 1614. Med sig havde hun også sine kusiner med – som mor Marine havde adopteret fra sin tante Dorothea Svaning & Jens Laugesen der begge var døde. En af kusinerne var Dorothea Jensdatter Svaning. Sammen med Birgitte Brahe 6 døtre, sine egne kusiner og fætre, der kom med til Turebygaard, var der rige muligheder for leg og pjank. Om Ingeborgs opvækst ved vi ikke meget, men hun er sikkert sammen sine andre med søskende og Birgitte Brahes døtre, opdraget i den ånd der var passende for det miljø de levede i og til deres endelige destination, at blive gift med den "Højst Bydende" af de unge (eller gamle) judicerede mænd der måtte anmode om deres hånd i giftermål. I 1919 kom pesten til Turebygaard, og det liv de havde ført blev opløst i løbet af få måneder og området ved kgl. Dekret blev sat i isolation. Birgitte Brahe døde og blev begravet i Næstved og hendes 6 døtre flyttede til Rosenholm efter alle deres klæder mv. var blevet brændt. Ingeborg og hendes medsøstre fik formentlig samme skæbne, nemlig tvangsflyttet fra Turebygaard til et andet sted. De flyttede formentligt til Bregentved gods i stedet. Og det er formentlig her de 2 brødre Ludvig og Arnold stiftede bekendtskab med Ingeborg & Dorothea. I hvert fald ender det med at Dorothea bliver gift med Theol. professor i Lund, Arnold Hansson Munthe, i 1622. 2 år senere, den 17. september 1624, bliver den nu 19 år gamle Ingeborg Friis gift med den 31 årig Ludvig Hanssøn Munthe og dermed blev kusinerne, hinandens svigerinder. | Friis, Ingeborg Sørensdatter (I2380)
|
| 77 | Inger Marie fødte hele 14 barn. | Frost, Inger Marie (I12)
|
| 78 | Isach fikk fem barn. Jan Tuxen skriver: Isach Coldevin overtog som ældste søn godset Dønnes efter forældrene ved at udløse sine tre brødre. Han var efter sigende en retlinet alvorsmand og patriark, som var højt respekteret, men ude af trit med en tid, som netop var i stærk forandring. Isach Coldevin udarbejdede et ofte citeret slægtsregister, kaldet "Coldevinske slægtsregister fra Dønnes". Registeret findes i kopi i det Coldevinske godsarkiv fra Dønnes på Universitetsbiblioteket i Trondheim. På trods af visse 'lånte fjer' er dette register udmærket og har i forskellige afskrifter været fremlagt af Fridthjof Holst i bogen om Helgelands-Holsterne og af Wilhelm Lassen i dennes arkiv, som befinder sig på Riksarkivet i Oslo. Isach Coldevin indledte også en slægtstradition med at skrive om Dønnes' og dets beboeres historie, en tradition, som videreførtes af hans søn og sønnesøn. Fra Isach Coldevins hånd findes skriftet "Dønnæs Gaard og dens Eiere". | Coldevin, Isach Jørgen (I1907)
|
| 79 | Isak tok over bakeriet faren bygde i 1929. Han bygde om og moderniserte. Over bakeriet bygde han våningshus. | Selven, Isak (I567)
|
| 80 | Jacob Hersleb var Sogneprest i Stod, prost over Innherred prosti. Blev student 1703, og 1710 kaldet av Stiftsprost mag. Gert Bonsach til resid. kapellan til Stod, dertil ordinert 10. decbr. s.å. Da faderen afstod ham kaldet, blev han 30. aug. 1720 visepastor til Stod og boede imidlertid paa Egge Gaard, intil han ved faderens død antog kaldet og flyttede til prestegården. Ved kongl. anordning av 6. febr. 1728 blev han, paa grund af de ringe Indkomster han som visepastor havde, befriet for at holde kapellan, saa lenge han kunde forrette embedet alene, hvilket han gjorde i 17 aar. Blev 1745 prost over Innherreds prosti, men frasagde sig efter 10 aars forløb prosteembedet paa grund af sin svaghet. Døde 14 decbr. 1758. Over ham holdt prost B(?). A. Rosenvinge ligprædiken, hvilken er trykt i Trondhjem 1759, 4to. Foruten gaarden Egge i Stod var han tillige eier av gaarden Hegge (?) sammesteds, hvilken sidste senere eiedes af hans datter. | Hersleb, Jacob Christophersen (I13)
|
| 81 | Jacob var svensk adelsmann. I en dansk-svensk strid hadde han tatt parti for Danmark, hvoretter han ble landsforvist og slo seg ned i Thy i Danmark. Sources: Abbrev: Gether (1987) Title: Middelander-familien i Flensborg og Nordfrisland. Author: Gether, K. Publication: Lyngby, Denmark: Dansk Historisk Haandbogsforlag, 1987. Page: p. 526 . | Stage, Jacob (I2420)
|
| 82 | Jens (?) var Prest til Herlsev. , som han kaldtes, var Munk af Korsbroderordenen i Viborg og blev efter Reformationen Præst til Herslev.. Jens (?) er også kjent under navnet Broder Jens (?). | Jens (I2718)
|
| 83 | Joachim kom til Trondheim i 1646 i kongens følge. I 1651-1659 var han direktør ved Røros kobberverk. Han intrigerte bort Lossius som var direktør og de andre to eiere. Joachim (Jochum) kom til Norge sammen med sin bror Johannes som i sin til ble direktør ved verket. I 1674 ble han adlet under navnet Irgens von Westerwich. Joachim er omtalt som handelsmann og godseier i Itzehoe og skal etter enkeltes sigende være blitt dr. med., renteskriver og myntmester, men dette er visstnok ikke riktig. Det finnes mangesteds beretninger om ham (således bl. a. st. i P.Hjorts og H.Dahles Røros verks historier, i Brickas biografiske lexikon, i Samlinger t. det Norske Folks Sprog og Historie IV, 36 og i "Museum 1894 II, pag. 73-111, hvor jeg har funnet en artikkel om ham av kapt. Meidell), og vesentlig etter disse hitsettes følgende opplysninger, som dog ikke ganske stemmer med gravskriften over ham. Han og Heinrich Müller, en annen kjøpmannssønn fra Itzehoe, hvis livshistorie i flere henseender ligner Joachim Irgens' - ble sannsyligvis etter den tids skikk for å anspore hovedeleven til større flid, undervist sammen med stamherre, grev Christian Rantzau på Breitenburg (en kvartmil syd for Itzehoe) og fulgte kanskje med denne til Sorø, hvor undervisningen i 1627 måtte flyttes på grunn av krigsfaren. At han skal være blitt dr.med. beror nok på en forveksling med brorsønnen Joachim Irgens som var stadsfysicus i Trondhjem; imidlertid kan det vel hende, at han har lært å forbinde og plastre hos sin bror. Noen omstendigheter tyder på, at han først har stått i den danske adelsmann Frederik Urnes tjeneste, og sikkert er det at han i 1634 ble kammertjener "cubicularius", hos Christian IV, og at han ved kongens død i 1648 fikk avskjed som hoffbetjent, men da ble belønnet med å bli forvalter på krongodset Vestervik-kloster i Jylland. Han hadde tidlig kunnet samle seg noe formue, og allerede 1636 var han (of førnevnte H.Müller) parthaver i Hannibal Sehesteds norske bergverk "Bl.a.Hannibal Sehested, som også synes å ha vært økonomisk interessert i transaksjonen. Det er flere steder nevnt, at Irgens ikke kom i besittelse av Røros verk på en ganske ærlig måte, men oppfatningen her er kanskje blitt fremholdt for ensidig og urettferdig av hans uvenner, som han og hans slekt etter sigende fikk flere av, fordi han hadde fått privilegium på verket. Schønnings fremstilling synes således bl.a. å tyde på, at der fra Irgens' side herved ikke er vist noen åpenbar uærlighet"), således i Telemark og i Lesje verk, som Irgens 1660 fikk privilegium på. I 1646 reiste han med kongen til Trondhjem, omtales da som "en mand, der fandt særdeles smag i bergverker", og kanskje med ved mektige velynderes hjelp eller etter tilskyndelse av og i forståelse med mektigere menn fikk han ved kgl. resol. i Rendsborg 19.okt 1646 overdratt Rørosverkets privilegium til "Os elskelige Joachim Irgens, Vores Kammer-Tiener, med hvis Participanter han til sig at tage akter". Omtrent samtidig deltok han i forpaktningen av Færøenes handel. Kobberverket gav gode inntekter, han ble rikt gift, og han ble etterhånden en meget formuende mann. Allerede i 1657 skyldte kronen ham 60 000 rdl., og denne sum vokste ytterligere under svenskekrigen, hvorunder han skaffet den danske regjering varer og penger til en værdi av omtrent 1 tønne gull. Som betaling fikk han 8.mars 1661 skjøte på Vestervik kloster for 111 688 riksdaler species (godset hadde en skyld av 120 tdr. hartkorn), og samme år fikk han enerett til kjøp av alt kronens kobber i Norge for 50 daler pr. skpd. (ett skippund= 160 kg) og 6 daler i toll. 2. aug 1664 fikk han også skjøte på Gjorslev med alt kronens gods i Ringsteds og Stevns herreder på Sjælland, og senere - 12.jan 1666 - på kronens store gods i Nordland, som ennå der ofte benevnes som Irgensgodset. Han stod nu i sin største makt og var en av kongerikets største godseiere. Han bodde for det meste i Kjøbenhavn, hvor han eide en av av de prektigste bygninger i Christianhavns Strandgate - nuværende nr 44 (Jochum Irgens hadde kjøpt grunden av kronen i 1664 og bygget huset, som han eide til sin død. Hans jødiske kreditorer fikk det så ved høiesteretts dom, men 1679 kjøpte "handelsmand" Johan Irgens det. Han solgte igjen eiendommen etter ett års tid, og i den senere tid har huset lenge vært militærkaserne) og et staselig landsted i byens omegn. I Amsterdam hvortil han ofte reiste i forretningsanliggender hadde han sitt "hotell", og her var den danske kronprins , senere kong Christian den V, hans gjest i 1662. I Holland eide han også godset Irgensthal i s'Graveland. - Kaptein Tuxen (Museum 1892) skriver bl.a. om ham, at "han stundom benyttedes af regjeringen i diplomatiske sendelser". - Kongen hadde allerede i 1640-årene forandret hans navn Jürgens til Irgens, og 4. oktober 1674 ble han adlet under navn av Irgens von Westervich. Hans adelsvåpen beskrives således: "Et firdelt Skjold, hvis 1ste og 4de Felt er rødt, deri en Guld-Bergefisk mellom to Guldkroner, 2det felt Guld med rød Bjelke, 3die Feldt delt, øverst blaat, nederste Vand, af hvilken opvoxer i øverste Feldt 3 hvide Søblomster. Paa Hjelmen 2 opreiste mot hinanden vendte Guldhalvmaaner". Imidlertid begyndte han efterhaanden å komme i økonomiske vanskeligheter. Han førte et ødselt liv, og han ofret store summer på sine eiendommer. Han nedrev således Vestervigs solide slotts- og klosterbygninger og oppførte her på det avsides beliggende og værhårde sted et pragtfullt slott i italiensk stil, "et uttalt storhetsvanvidd". Kobberverket gav mindre inntekter, og etter krigen reducertes inntektene av hans gods til intet, og den engelsk-hollandske krig 1665 bragte ham store tap. 1673 forliste et skip med en av ham tilhørende kobberlast til en verdi av 25 000 rdl., i 1775 oppbragte den franske admiral Jean Bart et skip med en lignende last fra ham, og i Jan de Witts brev omtales en Irgens tilhørende kobberladning, som Marselis og Heinrich Müller med vold hadde bemægtiget seg. Han kom ofte i pengevanskeligheter, så han ikke kunne betale sin andel av Rørosverkets driftsomkostninger, og dette gikk ut over arbeiderne, som ikke fikk sin lønn utbetalt. Da disse også av andre grunner var misfornøyd med hans optreden, ble det gjentagne ganger innsendt klager over ham, og arbeiderne tok seg undertiden også selv til rette, hvorav engang resulterte en resolusjon av bergamtet, som var så uheldig for verket og Irgens, at han etter sigende ved å tilby "den almægtige Christopher Gabel 3 000 daler" måtte få resolutionen omstyrtet. Det kom også flere ganger til oppløp og tumulter; i 1670 var han selv tilstede på Røros under et av disse opprør og opptrådte da med stort personlig mot, men det var kun ved sin hustrus hjelp at han kom uskadet fra det. 15.mai 1672 måtte han pantsette Gjorslev og parter i Rørosverket til handelshuset Schardinell (Giardinelli?) i Amsterdam, som senere 10. des. 1677 av enken fikk skjøte på Gjorslev. Artikkelen i Brickas lexicon slutter med disse ord: "Således forsvandt hurtig den Herlighed, som Irgens uden mange Hensyn til de Midler, han anvendte, havde skabt ved sit Snille". Sources Slegten Irgens; s 7,8. Ludv.Kr.Langberg | Irgens, Joachim (I1985)
|
| 84 | Johannes blev dimittert fra Trondhjems skole 1691, studerte i Jena, Leipzig og Kjøbenhavn, og i 1701 levet han som 29 år gammel "student" på Tamnes ved Røros, preket gjentagne gange i Røros kirke i årene 1693-97. Han tok antageligvis 1709 theol. embedseksamen i Kjøbenhavn og fikk 26. mai 1710 kallsbrev som prest i Loppen og ordinertes til sogneprest her 23. mars 1711. Hans hustru og barn bodde imidlertid fremdeles på Røros. Han forlot 1714 sitt kall, og 1715 fikk han tillatelse til at "anfare" ved Røros kobberverk. Han fortsatte dog ikke sin bergmannsvirksomhet lenge, og 26. jan 1719 avla han ed som sogneprest til Holtaalen, hvor han døde som prost 1733 (?). | Irgens, Johannes Henningssen (I2428)
|
| 85 | Johannes Irgens kom til Norge sammen med sin bror, Joachim Irgens von Westerwik på midten av det 17. århundre. Han var direktør på Røros Værk fra 1651 til 1659. Johannes studerte medisin og ble dr.philos. et med. i Padua 11. april 1635. Han studerte etterpå fra 15. mai i Siena. Han bodde med hustru og barn i Itzehoe, da han av sin bror ble kalt til Røros, og han ble av denne (uten participantenes vitende og vilje) ansatt som verkets direktør istedenfor Lossius. Han var således ikke kyndig i bergverksdtrift, men "han var en dygtig og nidkjær forvalter og skal ha foretatt forbedringer i hyttedriften". Der blev klaget over hans "uriktige behandling" av arbeiderne og Dahle (Røros verk pag. 26) fortæller, at Irgens hadde "lange tvistigheder med Lossius' enke" og førte strid med foged Klaabye, fordi direktøren "opbergede Sigt og Bødder", men forresten er der lite kjent om ham, og det var jo ikke saa mange aar han var på Røros. Han fik av broren 1655 part i verket, en tredivtedel, men fikk ingen løn av det; efter hans død forlangte broren en efterskudsløn av 500 rdl. aarlig til hans efterlatte, men participanterne synes at ha negtet at utbetale noget, "da de betragtede doctoren som kammertjenerens private fuldmægtig". Han hadde av presten Anders Bernhoft kjøpt Rørosgaard, hvor han bodde, og anla en ordentlig vei dertil fra Røros. For at få verksarbeiderne til dette arbeide, flyttet han ogsaa magasinhuset derut. Fra 1657 var han så syk, at han overgav verkets bestyrelse til Jacob Mathias Tax, og han døde på Røros 1659. Har også sett at han var født i 1613! Johannes Irgens var den andre direktørern ved kopperverket på Røros. | Irgens, Johannes Henrichsen (I2432)
|
| 86 | Johannes kom i sin barndom til farfaren (ikke som Erlandsen og andre skriver: til farbroren.) Der hos farfaren, Hr. Johannes i Holtålen, ble han til sitt 8. år og ble her privat undervist, og gikk så 4 år på Trondhjems latinskole, ble privat dimittert 1743 og cand.theol 1745. Var så hjemme i 3 år og assisterte en tid res. kap. Lund i Vår Frue kirke i Trondhjem, ble derpå missionær i Varanger 1751, sogneprest til Lenvigen 1754 og til Tromsø 1759, hvor han også ble prost og døde. | Irgens, Johannes (I2422)
|
| 87 | Kapelan på Ørlandet. | Irgens, Leonhard Christian (I17)
|
| 88 | Kgl. Majestets foged og tolder i Laurvig - skulle være "en Adelsmand fra Skaane" (N.Mag.II, s. 616). Helt sikkert vet vi bare at han var fogd på Brunla i 1615 og -17 (i 1608 og -21 nevnes andre fogder). Iflg jordeboken fra 1632 eide han helt eller delvis over 300 gårder med en samlet landsskyld på 180 løp smør, 109 huder, 209 våger fisk, 43 tønner korn, 12 daler 3 ort i penger, 7 tønner laks, 10 spekelakser, 2 slaktenaut, 2 får og 5 bukkeskinn, svarende til landsskyld på 766 riksdaler. "Nils Pederssøn (Lem) bodde en tid på Yttersøen i Hedrum og siden på Huseby i Tjølling. Han fungerte i fra 1615 som fogd i Brunla len. Det er i bygdeboklitteraturen bl.a. hevdet at han var oldefar til Ludvig Holberg og at han var en sønn av Peder Lem i Bergen. Bygdebøker for Hedrum og Tjølling er utgitt og du finner referanser via BIBSYS. Når det gjelder mulig adelsgods, så er det kjent at Nils Pederssøn overtok mye jordegods fra Claus Brockenhuus. For et nærmere studie av dette anbefales doktoravhandlingen til Tor Weidling: 'Adelsøkonomi i Norge fra reformasjonstiden og fram mot 1660', Oslo 1996." | Lem, Niels Pedersen (I2369)
|
| 89 | Kj›pmann i Trondhjem. | Lund, Bjarne (I68)
|
| 90 | Kjøpmann i Trondhjem. Christian Frost var en av de aller største skipsrederne i Trondhjem på slutten av 1600-tallet. Blant de andre store skipsredere var Lorentz Angell, Henrik Hornemann og Lauritz Holst. Hans kone Margrethe var søster til Albert Lorentzen Angell og Thomas Angells tante. Margrethe og Christian Frost var blant de største partisipantene i Røros kobberverk, og begge var engasjert i kobberverkets styre. Christian Frost førte en stor og omfattende kjøpmannshandel, som ble videreført av Margrethe som enke. Hun ble sentral for partisipantskapet (dvs. aksjonærene, den overordnede ledelse) for Røros kobberverk i 1720-årene. Møtene ble holdt i hennes hus i Trondhjem og hun holdt både protokoller og skrivemateriale. Flere av barna hennes var også involvert i driften av Røros verk. Kilde: Bull, Ida: Thomas Angell - kapitalisten som ble hjembyens velgjører (Thomas Angells Stiftelser 1992) | Frost, Christian Lorentzen (I11)
|
| 91 | Kjøpmann og fiskegrosserer i Trondhjem. | Lund, Johan Tobias (I28)
|
| 92 | Kjøpte sammen med sin bror Aage, slektsgården av moren. Skjøte av 25. mai 1878. Ole var med i herredsstyret, først sammen med Ørland. Da Agdenes ble eget herred, utskilt fra Ørland i 1896, fortsatte han der til sin død. Han var dessuten meget benyttet som skjønnsmann og i ligningsnemden og i skolestyret. Ole var også Hypotekbankens takstmann i mange år, helt frem til sin død. | Selven, Ole Kristiansen (I546)
|
| 93 | Kjøpte sleksgården av sin mor i 1909, skjøte av 28. februar 1911. Hadde utskifting i 1915 og flyttet husene på ny tomt. Dyrket siden opp 35 da. nyland og grøftet opp hele gården. Deltok dessuten i kommunens styr i lang tid: i herredsstyre og formannskap, ligningsvesen, skolestyre og utskifting. Satt som skyldelingsmann samt i styret for meieriet, handelssamlag og telefonlag. Han var også forretningsfører og kasserer i Selven innkjøpslag for Felleskjøpet i Trondheim i 31 år, til 1962. Johan Petter overdro gården videre i 1951. | Selven, Johan Petter Olsen (I552)
|
| 94 | Lars døde sammen med sin far og sin yngre bror Christofer, i februar 1799. De var på vei hjem fra sesjon på Ørland, og druknet sammen med 4 andre fra den samme bygden som skulle utskrives til å delta i den store nordiske krig. | Selven, Lars Augustinussen (I797)
|
| 95 | Lensmann over Bratsberg, Nobleman, Lensherre, Lord til Ottestrup og Fritsøe. | Jernskjæg, Iver Jensson (I2373)
|
| 96 | Levde omkring 1500 Etterkommer av Laurent van Valkenier, levde omkr 1450. Etterkommer av Gilis de Geelrook van Valkenier. Levde omkr 1400. Etterkommer av Jan de Geelrook van Valkenier. Levde omkr 1346. | van Valkenier, Rijkart Laurent (I2760)
|
| 97 | Lærer og kirkesanger i Holmestrand. | Knudsen, Adam (I24)
|
| 98 | Lærerinne. | Lund, Marie (I45)
|
| 99 | Mads var bakermester i Trondhjem. | Hage, Mads Simonsen (I2426)
|
| 100 | Maren dreiv trolig gården ei kort tid etter mannens død. Det ble registrert i boet etter Maren Hybertsdatter Bu den 13. oktober 1810. Da skiftet ble sluttet, ble det 31 rd, l ort og 4 skilling til arv og deling mellom de 7 barna. | Grønning, Maren Hybertsdatter (I725)
|