| Notater |
- Født i Bergen, norsk-dansk forfatter. Hans far, oberstløytnant Christian Nielsen Holberg, døde da Holberg var vel ett år gammel, moren Karen, født Lem, i 1695. I årene 1695– 98 bodde Holberg hos slektninger i Fron. Senest 1698 må han være kommet tilbake til Bergen; gikk på latinskolen der og ble dimittert til Københavns universitet 1702, vendte tilbake til Norge og ble huslærer hos presten på Voss, men var i København igjen 1703 og tok teologisk embetseksamen året etter. Etter en kort tid som huslærer hos lektor og visebiskop Niels Smed i Bergen drog han høsten 1704 på sin første utenlandsferd, til Nederland. Deretter slo han seg ned i Kristiansand og levde av å undervise i språk og musikk. Våren 1706 drog han ut igjen, denne gang til England. Her ble han i to år, størstedelen av tiden i Oxford/Storbritannia. Da han vendte tilbake til København 1708, hadde han fått et godt overblikk over europeisk åndsliv i samtiden.
Etter en reise til Tyskland gav han ut en kortfattet verdenshistorie, 'Introduction til de fornemste Europæiske Rigers Historier' (1711). I 1714 ble han utnevnt til ekstraordinær professor uten lønn, og omtrent samtidig fikk han et lite stipend som satte ham i stand til å foreta sin fjerde og lengste utenlandsreise. Han drog over Nederland og Belgia til Paris, ble der 1,5 år og studerte fransk litteratur (den skeptiske filosof P. Bayles Dictionnaire historique et critique fikk særlig meget å si for ham). Vinteren 1715– 16 oppholdt han seg i Roma, og sommeren 1716 var han tilbake i København. Mens han var borte, hadde det kommet et nytt verk fra hans hånd, 'Introduction til Natur- og Folke-Rettens Kundskab' (1716), som vesentlig er et utdrag av H. Grotius' og S. Pufendorfs rettsfilosofiske arbeider. For første gang ble emnet her behandlet uavhengig av teologien og på dansk. Først 1717 ble han utnevnt til professor i metafysikk, 1720 rykket han opp til professor i latin/latinundervisning i Norge, og 1730 fikk han den historiske lærestol.
Da Holberg 34 år gammel bosatte seg for godt i København, var han så å si en fremmed i det danske samfunn. Sine barndomsinntrykk hadde han fra Bergen og norske bygder, og hans åndsform var dannet under påvirkning av den frieste og djerveste tenkning i samtidens Europa. Han ble en skarp og respektløs iakttager av danske forhold. 1719– 20 gav han ut det komiske heltedikt 'Peder Paars' likesom komediene kom det ut under pseudonymet Hans Michelsen. I sin form er diktet en parodi på det antikke epos (Homer og særlig Vergil), og i de blir det drevet spott med kommentatorenes lærde pedanteri. Etter sitt innhold er det en bred og rammende samfunnssatire. I 1722 gav han ut '4re Skæmtedigte' (til dels skrevet før Peder Paars). Samme år opptrådte han som komedieforfatter; teateret i Lille Grønnegade åpnet om høsten, og ennå samme året ble Holbergs 'Den Politiske Kandestøber', 'Den Vægelsindede', 'Jean de France', 'Jeppe paa Bierget' og 'Gert Westphaler' spilt her. Både disse og de senere komediene overlot Holberg skuespillerne uten vederlag.
I årene frem til 1727 ble det spilt 26 komedier av Holberg, men 1727 var teaterets økonomi så dårlig at det måtte lukke, og forestillingene ble avsluttet med Holbergs vemodig-lystige 'Den danske Comoedies Liigbegængelse'. Teateret ble antakelig åpnet igjen året etter, men bybrannen i København tvang det til å slutte. Og i den pietistiske Christian 6s tid (1730– 46) kunne det ikke fortsette.
I 1725– 26 foretok Holberg en ny utenlandsreise, og etter hjemkomsten gav han ut sine 'Metamorphosis', som travesterer 'Ovid'. Men han kjente det som hans "poetiske raptus" var til ende og skrev det første av sine tre latinske brev til en "fornem herre" (overs. av Winkel Horn, 1897), der han skildret sitt liv. Hvem adressaten var, har det stått strid om, kanskje er han bare en fiksjon. Lysten til å skrive komedier våknet på ny hos Holberg da teateret ble opprettet igjen under Frederik 5 (1748), og han skrev da seks nye komedier. Men humøret var ikke så friskt og festlig lenger, ingen av dem slo riktig an. Smaken hadde nå også vendt seg fra Holberg til de franske konversasjonsstykker. Den første utgaven av komediene kom i 2 bd. 1723– 24; den inneholdt 10 stykker og ble innledet med et forsvar for komediespill og skuespilldiktning. I 1731 gav han ut en større samling i 5 bd., som ble utvidet med 2 bd. 1753– 54.
Stoffet til sine komedier henter Holberg oftest fra samtidens Danmark. Han kan nok låne både figurer og intriger fra oldtidens og senere tiders forfattere. Men han flytter dem alltid over på nordisk grunn, bygger på selvsyn, fyller dem med trekk fra livet omkring seg. Et og annet kan man også føre tilbake til dikterens barndomstid i Bergen. Som dramatiker har han lært av den antikke komedie, især av Plautus, av den italienske maskekomedie og av Molière. I enkelte komedier, som 'Jeppe paa Bierget' og 'Erasmus Montanus', viser han evne til mer inntrengende menneskeskildring. Hans styrke ligger i replikken og situasjonskomikken. Den trang til å uttrykke seg i allegorier og symboler som kommer til syne i Holbergs senere komedier, viser seg alt i 'Niels Klims underjordiske' Rejse (1741), en fantastisk reiseroman som først kom på latin i Leipzig (overs. til dansk av bergenseren Hans Hagerup 1742, senere av Baggesen o.a.). Denne boken er Holbergs dristigste verk. Her driver han gjøn med forhold både hjemme og i utlandet, og skriftet vakte både jubel og harme. Omtrent samtidig gav han også ut et bind latinske epigrammer (overs. av C. Müller, 1863).
Sine dikterverker hadde Holberg for det meste gitt ut under pseudonym (Poul Rytter, Hans Michelsen o.a.). Selv anså han sitt historiske forfatterskap for det viktigste. I 1729 kom hans topografiske håndbok 'Dannemarks og Norges Beskrivelse' og 1732– 35 'Dannemarks Riges Historie' i 3 bd. Samtidig gav han ut et par mindre lærebøker i verdenshistorie og geografi på latin. Den egentlige lærergjerning interesserte ham mindre, og 1737 oppgav han den for å overta styret av universitetets økonomi.
Også som historiker vil Holberg "moralisere". Han skriver ikke for de lærde, men for den dannede allmennhet, og i Heltehistoriene skildrer han med større sympati personligheter som Christian 4 og Peter den store enn glimrende krigerkonger. Som populærfilosof opptrådte han med 'Moralske Tanker' (1744), 'Epistler' (4 bd., 1748– 50, 5. etter hans død 1754) og 'Moralske Fabler' (1751). I de to førstnevnte går han løs på tidens spørsmål. Han er vittig og skarpsindig, ærbødig overfor de religiøse grunnspørsmål og hyller en human og udogmatisk kristendom.
|
Norsk
1684 - 1754 (70 år)
