» Vis alle     «Forrige «1 ... 176 177 178 179 180 181 182 183 184 ... 260» Neste»     » Lysbildefremvisning

Nidarosdomen, Trondheim

Nidarosdomen i Trondheim, egentlig Nidaros domkirke, er Norges mest sentrale kirke fordi den er Olav den Helliges gravkirke. Den er i dag en luthersk domkirke og menighetskirke og betraktes både som Norges nasjonalhelligdom og som kroningskirke (selv om det ikke lenger foretas kongekroninger i Norge). I den norske Grunnloven av 1814 ble det slått fast at Kongeriket Norges regent skal krones i Trondheim. Nidarosdomen ble sist benyttet som kroningskirke i 1906, da Haakon VII ble kronet. Etter at Stortinget avskaffet kroningsseremonien, i 1908, har kirken vært brukt til signing av regenten. De norske kronregaliene har vært oppbevart i kirken, og er nå utstilt i Erkebispegården like ved.

Fram til reformasjonen i 1537 hadde kirken også det håystemte tilnavnet "Cor Norvegiae" (Norges hjerte), fordi St. Olavs skrin sto bak høyalteret. Et vanligere navn var Kristkirken i Nidaros; selv om den var sterkt knyttet til Hellig Olav, var den ikke viet til ham, men til den hellige Treenighet.

Etter reformasjonen fortsatte kirken som domkirke i Trondhjems stift for den lutherske superintendent, som erstattet biskopen, og fra 1578 ble kirken menighetskirke for et luthersk kirkesogn - Nidaros Domkirkes menighet - og er det fremdeles. Superintendent-embetet fikk tilbake biskops tittel i 1660 i det lutherske bispedømmet, men den lutherske biskop hadde ikke erkebiskops rang, og var heller ikke primas. Kongen i København var kirkens overhode, og Trondheim var ikke lenger Norges kirkelige hovedstad.

Nidarosdomen er en katedral i europeisk sammenheng, selv om den i størrelse ikke kan måle seg med de største og prektigste katedralene i Frankrike, Tyskland og England. Av de middelalderske bispekirkene i den norske kirkeprovins er det ellers bare Stavanger domkirke og Magnuskatedralen på Orknøyene som har overlevd. Katedralen i Bergen er nesten helt forsvunnet, og Hallvardskatedralen i Oslo og domkirken i Hamar er det bare ruiner igjen av. Nidarosdomen er også den eneste kirken i Norge som har en fullt utviklet gotisk basilikaform med strebebuer. Til forskjell fra alle andre lutherske kirkesogn i Norge er det bygningsmessige ansvar - fra 1869 - ivaretatt over statsbudsjettet, med etableringen av bygghytten Trondhjems Domkirkes Restaureringsarbeider (fra 1929 Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider) og er ikke et kommunalt ansvar.

Nidarosdomen er bygget over det antatt første midlertidige gravstedet for Olav Haraldsson, som ble drept i slaget ved Stiklestad i 1030. Han ble først lagt i en sandmæl ved Nidelven litt ovenfor Trondheimskaupangen, angivelig der koret i Nidarosdomen er i dag. Dette er imidlertid diskutert; en mulig alternativ plassering er på mælen ovenfor Olavskilden ved Hadrians plass ved Nidelven. Vannet fra kilden er i nyere tid ført ned til stedet der den i dag kan sees. Snorre Sturlason beretter inngående om de jærtegn som hadde funnet sted med kongens hellige levninger: En herlig duft strømmet fra hans legeme. Han var rød i kinnene som om han nettopp hadde sovnet. Han ble - etter noen måneder - flyttet, men fire år etter helligkåringen 3. august 1031 ble han flyttet tilbake til et kapell som etterhvert vokste og ble Nidarosdomen.

Omkring 1070 lot kong Olav Kyrre bygge en større Kristkirke. Den var av stein og stod ferdig om lag i 1090. Olavsskrinet med Hellig-Olavs legeme stod på høyalteret i Kristkirken.

Det var Olavs helgenstatus som gjorde at pilegrimer flokket til Nidaros. Helgenkongens grav ble en vekstfaktor for byen og gjorde den til det selvfølgelige sete for en biskop nordenfjells. I 1152/53 ble bispesetet i Nidaros opphøyd til erkebispesete og metropolitansete for den nyopprettede norske kirkeprovins. De to første erkebiskopene, Jon og Øystein, satte i gang et stort byggeprosjekt for å gjøre Kristkirken større. De nye delene ble bygd i anglo-normannisk-romansk stil.

I 1183 kom erkebiskop Øystein hjem fra England. Byggestilen ble lagt om til unggotikk. Kirken sto antakelig ferdig omkring år 1300.

Ved reformasjonen forsvant både den norske katolske kirke og dens erkebiskop.

Kirken har en lang og spennende bygningshistorie fra den ble påbegynt og helt opp til våre dager. Den har bygningsdeler som er mellom 850 og 30 år gamle. Den er blitt utsatt for en rekke store branner og restaureringer. Det største arbeidet må være gjenoppbyggingen av skipet, som hadde stått som en takløs ruin i nesten fire hundre år etter brannen i 1531.

Kirken er bygget etappevis over en lang periode. Slik den står nå, er den en restaurert og i store stykker rekonstruert utgave av den tredje kirken som ble reist på stedet.

Opprinnelig ble det reist en trekirke, nærmest et kapell, over helgenkongens opprinnelige hvilested (allerede på 1030-tallet). Etter få år ble den erstattet en lang steinkirke. Av den er det i dag lite eller intet igjen, men fundamenter kan lett identifiseres under gulvnivå.

Mot midten av 1100-tallet begynte byggingen av den kirken som står i dag. Den består av følgende deler:
Langkoret med tårn, 1220-1240
Tverrskipet, 1140-1180
Kapittelhuset, 1170-1180
Oktogonen, 1183-1210
Skipet med Vestfronten, 1248-1320

Kirken ble flere ganger herjet av brann under middelalderen, noe som førte til reparasjoner og av og til nybygg. Den brant i 1328, 1432, 1451 (antagelig), og i 1531.

Kirken brant også etter reformasjonen: I 1708 brant hele katedralen, unntatt steinmurene. Kirken brant på nytt i 1719 etter lynnedslag.

En stor restaurering av katedralen begynte i 1869. Oppdraget ble gitt til arkitekten H.E. Schirmer. I perioden 1869?1871 ledet han restaureringen av kapittelhuset. Det ble reist kritikk mot Schirmer fordi han tok seg for store kunstneriske friheter i restaureringsarbeidet og hans kontrakt ble ikke fornyet. I 1872 overtok arkitekt Christian Christie arbeidet. Han arbeidet svært omhyggelig med det arkeologiske materialet for å avdekke alle sider ved kirkens historie før han begynte arbeidet på koret, tårnet og tverrskipet.

Det ble seinere vedtatt å gjenreise skipet og vestfronten. Fra 1909 ble arbeidet ledet av arkitekt Olaf Nordhagen. På det meste arbeidet det 90 mann ved restaureringsarbeidene, derav 50 steinhoggere. Skipet sto ferdig i 1930, og etter å ha fått sitt forslag til utforming av vestfronten godkjent, tok arkitekt Helge Thiis over arbeidet samme år. Vestfronten med de to vesttårnene var ferdig i 1968, og siste statue p? vestfronten ble satt opp i 1983. Først i 2001 ble restaureringsarbeidene offisielt "avsluttet". Men restaurering av restaureringen er i gang: utskifting av dårlig stein og forsterkning av svake punkter pågår fortsatt, etter en restaureringsplan - utarbeidet i 1998 ved Øivind Lunde og Per Storemyr - for perioden 1999-2019.

» Vis alle     «Forrige «1 ... 176 177 178 179 180 181 182 183 184 ... 260» Neste»     » Lysbildefremvisning