Søren giftet seg med Maren Finde 9 Jun 1680. Maren (datter av Peder Finde og Barbara Henriksdatter Nitter) døde 1728. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Foreldre: Sogneprest Hans Ludvigsen Munthe (1560– 1601) og Catharina de Fine (1566– 1601).
Gift 17.9.1624 med Ingeborg Friis (1608– 1654), datter av hospitalsforstander, senere slottsskriver Søren Christensen Friis (1570– 1613) og Marine Svane (1578– 1640).
Morfar til Anders Iverssøn Borch (1664– 1709); mormors far til Baron Ludvig Holberg (1684– 1754); farmors morfar til General Georg Frederik von Krogh (1732– 1818); farfars farmors far til Bredo Henrik von Munthe af Morgenstierne (1774– 1835) og Adolph Fredrik Munthe (1817– 84); farfars farfars morfar til Gerhard Munthe (1795– 1876); farfars farfars farmors far til Ludvig Munthe (1841– 96), Hartvig Andreas Munthe (1845– 1905), Gerhard Munthe (1849– 1929), Margrethe Munthe (1860– 1931) og Carl Oscar Munthe (1861– 1952); farfars farfars farfars morfar til General Johan Munthe (1864– 1935) og Wilhelm Munthe (1883– 1965).
Ludvig Hanssøn Munthe var en sentral leder i ortodoksiens kirkeliv. Han hadde gode kontakter i adels- og hoffmiljøet, var bredt skolert og fremmet skolevesen, fromhetsliv og luthersk rettroenhet. Gjennom sine døtre Birgitte og Anna ble han stamfar til de ulike grenene av slekten Munthe i Norge.
Munthe tilhørte en fremstående presteslekt. Begge foreldrene døde under pesten 1601, og den 8 år gamle Ludvig fikk sin skolegang hos farbroren i Lund. 1613 ble han immatrikulert ved universitetet i København, der han ble baccalaureus 1616 og magister 1619. 1616 ble han lærer ved katedralskolen i Lund, men sa opp etter kort tid for å bli "informator" (huslærer) for flere av sønnene til adelsmannen Otto Lindenov. Dette medførte to lange utenlandsreiser. I nærmere seks år oppholdt han seg ved tyske universiteter og fikk god kjennskap til samtidens teologiske og religiøse retninger.
Munthes dyktighet og adelskontakter førte ham videre. 1624 ble han sogneprest til Nordre Borreby i Skåne og 1634 dansk hoffpredikant for kong Christian 4. Munthe representerte en type luthersk ortodoksi og botsfromhet som kongen politisk og personlig favoriserte.
1636 ble Munthe utnevnt til biskop i Bergen, og han kom til byen året etter. Som biskop arbeidet han særlig med å utvikle den lærde skolen og den religiøse folkedannelsen gjennom liturgi og fromhetsliv. Etter bybrannen 1640 fikk han gjenreist latinskolen og utvidet undervisningsvirksomheten. Han innførte to daglige bønnetimer i domkirken som skolens lærere og elever forestod. Fra 1639 skulle skolens hørere dessuten preke på høytidsaftenene. 1644 påbød han froprekener i alle Bergens kirker på årets høytidsdager. Også andre grupper i byen fikk mer forkynnelse: 1639 innførte Munthe regelmessige prekener ved St. Jørgens hospital for spedalske og ved det nyopprettede fattighus for sjøfarende, og 1640 utgav han en botsbønn som var ment å brukes ved den daglige, private andakt i hjem og kirke over hele stiftet.
Det er uklart hvor lenge de enkelte reformene bestod, men de hadde uansett som mål å rette oppmerksomheten mot nye religiøse idealer. 1638 påbød Munthe f.eks. fem ukentlige pasjonsprekener i fastetiden i Bergen. Disse skulle være en motvekt mot de fastelavnsopptog som byens håndverkere holdt; Munthe mente dette var "hedenske og papistiske skikker". I stedet for opptog, prosesjoner og livsglede skulle byens befolkning få høre om betydningen av Jesu lidelse. 1641 tok han tak i et annet fenomen som han mente måtte forklares for allmuen, nemlig noen "selsomme og underlige fødsler" i stiftet. I stedet for å utlegge de menneskelige misfostrene på tradisjonelt vis som endetidsvarsler eller som uttrykk for foreldrenes synder, forklarte han dem som en påminnelse fra Gud om at alle mennesker er syndige – de var altså botstegn.
Ettertiden har særlig festet seg ved en katekismeforklaring Munthe utgav 1644. Han tenkte seg boken brukt over hele stiftet til hjelp for "de Vnge, grofue, oc Uforstandige". Også her kritiserer han folkelige skikker, bl.a. bruk av helgenbilder og valfart til Røldal. Boken er ikke spesielt original, men avdekker hans idealer: Bibelsitater beviser at den lutherske lære er sann, og geistligheten formidler denne læren med autoritet, men individet må gripe sannheten i bot og tro. Dette har nok vært viktige punkter i Munthes egen forkynnelse, og budskapet må ha hatt bred appell, for mange bedømte hans prekener meget positivt.
Munthes virksomhet ble med årene hemmet av en stadig dårligere helse. Han døde 1649 og etterlot seg enke og 12 barn. Ingen av de fire sønnene hadde etterslekt. Av de 8 døtrene ble Abel Munthe (1628– 76) gift med sognepresten i Fana, Peder Nilssøn Lem, og hun ble mormor til Ludvig Holberg. Birgitte Munthe (1634– 1708) ble gift med fogd i Indre Sogn Christopher Giertssøn Morgenstierne; deres barn tok alle morens slektsnavn, og hun ble stammor til den gren av slekten Munthe som kalles "Munthe fra Sogn" og til slekten von Munthe af Morgenstierne. Anna Munthe (1639– 88) ble gift med fogd i Romsdal Iver Anderssøn; av deres barn tok alle, unntatt sønnen Anders Iverssøn Borch, morens slektsnavn, og hun ble stammor til den gren som kalles "Munthe fra Romsdalen".

Ludvig giftet seg med Ingeborg Sørensdatter Friis 17 Sep 1624, Lund, Malmøhus, Skåne, Sverige. Ingeborg (datter av Søffren Kristensen Friis og Marine Svane) ble født Omkr 1606 , , Ribe, Jylland, Danmark; døde 16 Feb 1654, , Bergen, Hordaland, Norge. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Ingeborg Sørensdatter Friis blev født omk. 1606 i Ribe.
Hendes mor var Marine Svane (datter af Anders Sørensen Vedel & Marine Svanesdatter) og hende far var Slotsskriver Søffren Kristensen Friis.
Efter Søffren død i april 1613 kom den 8 årig Ingeborg sammen med sin mor, sin 12 årig søster Maren og sin lillesøster Anne på 4 år til Turebygaard ved Købe i Sydsjælland omk. 1614. Med sig havde hun også sine kusiner med – som mor Marine havde adopteret fra sin tante Dorothea Svaning & Jens Laugesen der begge var døde. En af kusinerne var Dorothea Jensdatter Svaning.
Sammen med Birgitte Brahe 6 døtre, sine egne kusiner og fætre, der kom med til Turebygaard, var der rige muligheder for leg og pjank. Om Ingeborgs opvækst ved vi ikke meget, men hun er sikkert sammen sine andre med søskende og Birgitte Brahes døtre, opdraget i den ånd der var passende for det miljø de levede i og til deres endelige destination, at blive gift med den "Højst Bydende" af de unge (eller gamle) judicerede mænd der måtte anmode om deres hånd i giftermål.
I 1919 kom pesten til Turebygaard, og det liv de havde ført blev opløst i løbet af få måneder og området ved kgl. Dekret blev sat i isolation. Birgitte Brahe døde og blev begravet i Næstved og hendes 6 døtre flyttede til Rosenholm efter alle deres klæder mv. var blevet brændt. Ingeborg og hendes medsøstre fik formentlig samme skæbne, nemlig tvangsflyttet fra Turebygaard til et andet sted. De flyttede formentligt til Bregentved gods i stedet.
Og det er formentlig her de 2 brødre Ludvig og Arnold stiftede bekendtskab med Ingeborg & Dorothea. I hvert fald ender det med at Dorothea bliver gift med Theol. professor i Lund, Arnold Hansson Munthe, i 1622.
2 år senere, den 17. september 1624, bliver den nu 19 år gamle Ingeborg Friis gift med den 31 årig Ludvig Hanssøn Munthe og dermed blev kusinerne, hinandens svigerinder.

Hans giftet seg med Catharina de Fine 1587, Tikøb kirke, Tikøb, Helsingør, Frederiksborg, Danmark. Catharina (datter av Arnold de Fine og Anna Pedersdatter) ble født 1564 , , Roskilde, , Danmark; døde 5 Sep 1601, Tikøb, Helsingør, Frederiksborg, Danmark; ble begravet , Tikøb kirke, Tikøb, Helsingør, Frederiksborg, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Søffren giftet seg med Marine Svane 2 Mai 1604, , Ribe, Jylland, Danmark. Marine (datter av Anders Sørensen Vedel og Marine Svane) ble født 27 Jul 1578 , , Ribe, Jylland, Danmark; døde Omkr 1630. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Ludvig giftet seg med Elisabeth Johannesdatter Paludan 1550, Lübeck, Schleswig-Holstein, Tyskland. Elisabeth (datter av Johannes Paludan og Barbara van der Rone) ble født 1535 , , Gent, Oost-Vlaanderen, Belgia; døde 1578, Lübeck, Schleswig-Holstein, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Navn: Elsebe Paludan

Notater:

1556-60, 1563: Medlem af kapellet hos kong Christian III.
1571: Hofkapelmester.
1565 og 1571: Indehaver af et vikarie ved Roskilde domkirke.
1583: Indehaver af et kannikedømme ved Aarhus domkirke.

Gift 2. gang Ca. 1577 med Barbara Knoph, født ca. 1550 - død 1. november 1609 i Aarhus, datter af Hieronymus Knoph i Friedland (Preussen).

Arnold giftet seg med Anna Pedersdatter 1560, , , Antwerpen, Belgia. Anna ble født Omkr 1540 , , , Antwerpen, Belgia; døde 5 Aug 1576, , København, Sjælland, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Christen giftet seg med Kirsten Christensdatter 1570, , Ribe, Jylland, Danmark. Kirsten (datter av Christen Madsen og Karen Pedersdatter) ble født 1540 , , Ribe, Jylland, Danmark; døde 1618. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Anders giftet seg med Marine Svane 30 Jun 1577, , Ribe, Jylland, Danmark. Marine (datter av Hans Svaning og Marine Stage) ble født 20 Feb 1562; døde 28 Jul 1578. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Professor dr. med. i Lübeck.
Førte et våben med; 3 springende ulve i skjoldet og 1 på hjelmen.

Johannes + Barbara van der Rone. Barbara ble født 1514 , , Gent, Oost-Vlaanderen, Belgia; døde 1581, Kolding, , Sør-Jylland, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Christen + Karen Pedersdatter. Karen ble født 1520; døde 1564. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Hans som var kongelig historieskriver var født i landsbyen Svaninge på Fyn. Hans foreldre var bønder, men ved hjelp av en slektning, M. Jens Andersen, Kansler hos biskopen i Odense, fikk han hjelp til å studere.

Han gikk i Københavns Skole, mens Christiern Thorkelsen Morsing var Rektor der (omkr. 1519). Etter at han hadde studert noen år ved Københavns Universitet kom Hans Svaning i 1529 til Wittenberg, hvor han tok magistergraden i 1533. Han må allerede her ha holdt på med historiske studier, ettersom Melanchthon et par år etter at han var kommet hjem, foreslo for Kong Christian III at Svaning skulle beskrive den danske reformasjonshistorie. For øvrig omtales det, at han med stor vennlighet tok seg av yngre danske studerende, som oppholdt seg i Wittenberg. Middene til sitt eget lange opphold der, har han kanskje fått av dette ved at inntekten av et prestekall i Fyn ble tillagt ham ved å sørge for at kallet ble tilbørlig betjent av en kapellan. Iallefall hadde han i 1532 fått et kongelig løfte på et sådant.

I 1539 fikk han stilling hos Professor i Retorik ved Københavns Universitet, men hadde denne stilling kun i to år, da han i 1541 ble lærer for den 7 årige tronfølger, Prins Frederik II. I 1548 fulgte han denne på hans hyldningsreise til Norge, og ved denne anledning fikk han Laurents Hansen til å oversette en del av de norske kongesagaer til dansk. Som lønn for sin lærergjerning fikk han "Kapitelspræbender" i Roskilde, Lund og Ribe. På sidstnevnte sted fikk han i 1547 dekanatet med løfte om det første ledige kannikedømme.

Da Prinsen var 18 år gammel, var hans læretid forbi, og Hans Svaning trakk seg nå tilbake til sitt "Prælatur" i Ribe, byen som ble hans fremtidige hjem, men dog ble han i 1553 utnevnt til . Den gang var dog de historiske kilder ikke samlet i København, som de siden ble. De oppgaver Svaning fikk var å fortsette Saxos Historie inntil hans egen tid. For å få stoff til et slik verk, reiste han til forskjellige deler av landet og lette i klostrenes boksamlinger og arkiver. Snart ble imidlertid hans tid og flit tatt i bruk til andre litterære oppgaver, nærmest av politisk art, i det regeringen benyttet ham til å besvare et nærgående angrep på Danmark, som den avdøde svenske erkebiskop Johannes Magnus hadde kommet med i sitt (etter hans død utgivne) verk .

Under den nordiske 7 års krig, ble Svaning benyttet på regeringens forlangende til å forfatte flere avhandlinger som motsvar til de svenske, og senere under lensstridighetene med kongens farbrødre, de slesvigske hertuger, måtte han låne regeringen sin øvede penn.

Disse verv forsinket Svaning i hans arbeide med Danmarks historie. Selv om det gikk tregt holdt han på til Frederik I's tid, men så fikk Anders Sørensen Vedel, som forøvrig var Svanings svigersønn, i 1578 ventebrev på det "Prælatur" i Ribe, som var historieskriverens lønn, og i februar 1579 fikk Svaning en befaling om å reise til kongen med det han hadde skrevet om Danmarks Historie, selv om det ikke var helt ferdig. Han skulle også ta med seg de dokumentene han hadde benyttet, og overrekke alt sammen til kansler Niels Kaas, .

Verket ble nå overlevert til universitetets bedømmelse; men det kom ikke videre. Svaning var jo nå en gammel mann og savnet visstnok den energi som behøvdes for å legge siste hånd på verket.

I mange år tilhørte Svanings arbeide de håndskrifter som ble gjemt i universitetsbiblioteket og gikk fra den ene historieskriver til den andre. Huitfeldt har benyttet det i en større målestokk, og Meursius det samme. I 1658, da krigen raste mellom Danmark og Sverige, fant en eller annen, som ville Danmark ille, det formålsenligt (i Frankfurt) at utgi den del av Svanings verk som omhandlet kong Christian II's Historie. Denne Konge ble var nemlig beskrevet av Svaning med de sorteste farger, og det var vann på svenskenes mølle, og et slags forsvar for deres overfall på Danmark. For øvrigt inneholder samme historie maleriske trekk av Svanings egne opplevelser eller erindringer fra hans ungdom. Det meste av Svanings arbeide gikk dog tapt ved brannen i universitetsbiblioteket i 1728.

Rørdam, Historieskrivn. i Danmark efter Reform. S. 68 ff.
Rørdam, Kbhvns Universitets Hist. 1537-1621 I, 566 ff.

(Research):Svaning, Hans 1503-84, kongl. Historieskriver, var født i Landsbyen Svaninge i Fyn. Hans Forældre vare Bønderfolk; men han havde en Slægtning i den gejstlige Stand, M. Jens Andersen, Kansler hos Biskoppen i Odense, der hjalp ham til at studere.
Der fortælles, at han i sin Barndom var halt og skjævbenet, men at han ved et pludseligt Fald fik sin Førlighed. Han gik i Kjøbenhavns Skole, medens Christiern Thorkelsen Morsing (XI, 472) var Rektor her (o. 1519), og han havde siden meget at fortælle fra den Tid, da Sigbrit dominerede i Kjøbenhavn og lod de fornemme Herrer staa uden for sin Gadedør i Regn og Slud, medens hun formente de fattige Skolepeblinger at gaa om og tigge deres Føde, som de vare vante til.
Efter at have studeret nogle Aar ved Kjøbenhavns Universitet kom S. 1529 til Wittenberg, hvor han forblev længe og 1533 tog Magistergraden. Han maa allerede her have givet sig af med historiske Studier, da Melanchthon et Par Aar efter, at han var kommen hjem, foreslog Christian III at lade ham beskrive den danske Reformationshistorie. For øvrigt omtales det, at han med megen Venlighed tog sig af yngre danske studerende, der opholdt sig i Wittenberg. Midlerne til sit eget lange Ophold der har han maaske faaet derved, at Indtægten af et Præstekald i Fyn var ham tillagt, mod at han sørgede for, at det blev tilbørlig betjent af en Kapellan. I alt Fald havde han 1532 faaet kongeligt Løfte paa noget saadant. 1539 blev han kaldet til Professor i Rhetorik ved Kjøbenhavns Universitet, men indtog dog
kun i 2 Aar denne Stilling, da han 1541 blev Lærer for den 7aarige Tronfølger, Prins Frederik (II). 1548 fulgte han denne paa hans Hyldingsrejse til Norge, ved hvilken Lejlighed han ved sin Opfordring bevægede Laurents Hansen (VII, 29) til at oversætte en Del af de norske Kongesagaer paa Dansk. Som Løn for sin Lærergjerning aflagdes S. med Kapitelspræbender i Roskilde, Lund og Ribe. Paa sidstnævnte Sted fik han 1547 Dekanatet med Løfte om det første ledige Kannikedømme.

Da Prinsen var 18 Aar gammel, var hans Læretid forbi, og S. trak sig nu tilbage til sit Prælatur i Ribe, hvilken By blev hans fremtidige Hjem, skjønt han 1553 udnævntes til . Men den Gang vare de historiske Kilder ingenlunde saaledes samlede i Kjøbenhavn, som de siden bleve. Den Opgave der blev stillet S., var at fortsætte Saxos Historie indtil hans egen Tid. For at faa Stof til et saadant Værk berejste S. forskjellige Dele af Landet for navnlig i Klostrenes Bogsamlinger og Arkiver at udsøge, hvad der kunde tjene til hans Formaal. Snart bleve imidlertid hans Tid og Flid tagne i Brug til andre litterære Opgaver, nærmest af politisk Art, i det Regeringen benyttede ham til at besvare et nærgaaende Angreb paa Danmark, som den afdøde svenske Ærkebiskop Johannes Magnus var fremkommen med i sit (efter hans Død udgivne) Værk .

Det var navnlig Kansler Johan Friis, der holdt paa, at den svenske Forfatter burde gjendrives. 1559, da S. var færdig med sit Modskrift,
fik Universitetets Professorer Befaling til at gjennemse det, om de mulig kunde forbedre noget deri. De foresloge da ogsaa nogle Forandringer, vistnok især for at mildne den skarpe Polemik; men da disse Ændringer vare forelagte Kongen og Kansleren, fik Professorerne dem tilbage med den Bemærkning, at hvad de havde udslettet af S.s Bog, skulde blive staaende og intet lades ude, . S.s Arbejde, der dels indeholdt en Gjendrivelse af Johs. Magnus, dels en Fremstilling af Kong Hans' Historie, blev da trykt. Men efter at det var færdigt fra Pressen, maa man være kommen paa de Tanker, at det ikke var saa heldigt, at det udkom under den kongl. Historieskrivers Navn, da det derved vilde faa et næsten officielt Præg. Man greb da til den Udvej at udslette S.s Navn paa Titelbladet og i Steden derfor sætte den afdøde Professor Petrus Parvus Rosæfontanus' (XII, 556) samt derhos omtrykke nogle Blade for at give det Udseende af, at det var et ældre Skrift, der væsentlig skrev sig fra den Tid, da P. Parvus skulde have færdedes i Udlandet i Christian II's Følge. I denne Skikkelse udkom da Bogen under Titel: (1560, faktisk 1561).

Vi kunne ikke her dvæle ved dette Skrifts senere Skæbne. Snart efter dets Fremkomst fulgte det blodige Sammenstød mellem de nordiske Riger i en mere end 7aarig Krig. Under denne blev der atter lagt Beslag paa S.s publicistiske Evner, og han maatte paa Regeringens Forlangende forfatte flere Afhandlinger til Gjendrivelse af svenske Fejdeskrifter, ligesom han senere under Lensstridighederne med Kongens Farbrødre, de slesvigske Hertuger, maatte laane Regeringen sin øvede Pen. Men med Undtagelse af ovennævnte vides ingen af S.s Skrifter at være udgivne i hans Levetid. Hans (1565, trykt hos Rørdam, Hist. Kildeskrifter II) indeholder dog en god Udredning af Aarsagerne til Krigen i Norden. Det er vel sandsynligt, at disse publicistiske Hverv have sinket
S. i hans Arbejde paa Danmarks Historie. I ethvert Tilfælde gik det langsomt fra Haanden, skjønt S. ikke savnede kraftige Opfordringer til at fuldende dette nationale Foretagende. Følgen var, at den Mening efterhaanden dannede sig, at han dog ikke var sin Opgave ret voxen. Det lader dog til, at han i alt væsentligt var naaet til Frederik I's Tid; men saa fik Anders Sørensen Vedel, der for øvrigt var S.s Svigersøn, 1578 Ventebrev paa det Prælatur i Ribe, som var Historieskriverens Løn, og i Febr. 1579 fik S. Befaling til med det første at begive sig til Kongen med, hvad han havde forfattet og sammendraget til Danmarks Historie, hvad enten det var aldeles fuldendt eller ikke, og tage med sig, hvad gamle Dokumenter han havde samlet, og overantvorde det alt sammen til Kansler Niels Kaas, .

Værket blev nu overgivet til Universitetets Bedømmelse; men det kom ikke videre. S. var jo ogsaa en gammel Mand og savnede vistnok den Energi og Aandslivlighed, som hørte til for at lægge sidste Haand paa Værket og drive paa, at det kunde komme for Lyset.

I mange Aar hørte nu S.s Arbejde til de Haandskrifter, der gjemtes i Universitetsbibliotheket og gik fra den ene Historieskriver til den anden. Huitfeldt har benyttet det efter en større Maalestok, og Meursius ikke mindre. 1658, da Krigen rasede mellem Danmark og Sverige, fandt en eller anden, der vilde Danmark ilde, det formaalstjenligt (i Frankfurt) at udgive den Del af S. s Værk, der omhandlede Christian II's Historie. Denne Konge var nemlig afmalet af S. med de sorteste Farver, og det var Vand paa Svenskernes Mølle, en Slags Forsvar for deres Overfald paa Danmark.

For øvrigt indeholder samme Historie maleriske Træk af S.s egne Oplevelser eller Erindringer fra hans Ungdom, og saa upaalidelig hans Christian II's Historie end er i mange Ting, maa den dog altid raadspørges, naar man sysler med hin Tid. I det hele var Stræng Paalidelighed just ikke S.s Sag; han synes mere at have lagt Vind paa en livlig og anskuelig Fortælling, og naar han ikke havde tilstrækkelige historiske Kilder, havde han Fantasi nok til at udfylde det manglende ved Gætninger og dristige Kombinationer.

Dog har han den Fortjeneste, at han med Flid har eftersøgt Kilder til vor Middelalders Historie, og man vil ogsaa kunne finde paalidelige Efterretninger hos ham, som vilde have været tabte, hvis han ikke havde optegnet dem. Vi maa derfor beklage, at det meste af hans haandskrevne Efterladenskaber gik til Grunde ved Universitetsbibliothekets Brand 1728.

S. døde i Ribe 20. Sept. 1584, 81 Aar gammel. I en fremrykket Alder havde han 30. Sept. 1554 ægtet den 15aarige Marine, Datter af Borgmester Søren Jacobsen Stage i Ribe. Hun blev Moder til 15 Børn og døde 4. Juli 1615. Den svenske Historiker Johs. Messenius, der i en senere Tid tog sig for at imødegaa S.s ovennævnte Gjendrivelse af Johs. Magnus, siger om ham, at han egnede sig bedre til at avle Børn end til at skrive Bøger (). Vi holde os dog hellere til Vedel, af hvem S. (1567) omtales som en saare værdig og kundskabsrig Mand, .

Rørdam, Historieskrivn. i Danmark efter Reform. S. 68 ff.
Rørdam, Kbhvns Universitets Hist. 1537-1621 I, 566 ff.

Hans giftet seg med Marine Stage 30 Sep 1554, , Ribe, Jylland, Danmark. Marine (datter av Søren Jacobsen Stage og Anna Sørensdatter Klyne) ble født 1539 , , Ribe, Jylland, Danmark; døde 4 Jul 1615, , Ribe, Jylland, Danmark; ble begravet , Ribe domkirke, Ribe, Jylland, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]