Vår Slekts Historie

Oppdag våre forfedre og andre slektninger

Notater


Treff 1 til 100 av 146

      1 2 Neste»

 #   Notater   Linket til 
1 1556-60, 1563: Medlem af kapellet hos kong Christian III.
1571: Hofkapelmester.
1565 og 1571: Indehaver af et vikarie ved Roskilde domkirke.
1583: Indehaver af et kannikedømme ved Aarhus domkirke.

Gift 2. gang Ca. 1577 med Barbara Knoph, født ca. 1550 - død 1. november 1609 i Aarhus, datter af Hieronymus Knoph i Friedland (Preussen). 
de Fine, Arnold (I2381)
 
2 Aage kjøpte slektsgården av Regjeringen etter Trondhjems Domkirke. Skjøte av 19. april 1843, for 800 speciedaler og forskjellige heftelser til Domkirken: 900 g. røket lax og 119 potter todt sødebrygg for året. Han solgte gården i 1848. Skjøte av 11. juli, skylddeling 17. juli 1848, for 800 speciedaler. Gården ble delt mellom sønnen Edvart Kristian og svigersønnen Kristian Tetlie i 1848. Selven, Aage Augustinussen (I542)
 
3 Abel fikk syv sønner og tre døtre. Richard, Abel Jespersdatter (I5)
 
4 Adjunkt hos faderen 1594; efterfulgte ham som sognepræst til Herslev 1606. Af 7 døtre og 8 sønner levede iflg. Giessing kun to sønner. Giessing overser her sognepræst til
Jerne og Skads Hans Jensen Hersleb (Hersleff). 
Herslef, Jens Jensen (I2714)
 
5 Adrian Falkener må antas å være født i slutten av 1400-tallet og døde ca. 1595. Det er mye som tyder på at Adrian Falkener kom til Norge fra Holland i begynnelsen av 1500-tallet. Han skulle visstnok ha drevet falkefangst først ved Bergens-kanten, men kom senere til Trondheim. Det er delte meninger om hans farsnavn ettersom det er skrevet på forskjellige måter: Rotgarsøn, Rutgersøn, Rochertssøn, Richartssøn og Roghartsen. Etter at han kom til Trondheim ca. 1520, ble han snart en vel ansett person.

Han begynte å drive skipsfart, drev handel på utlandet, og fra 1554 ble han eldste borgermester i Trondheim etter at han en tid hadde vært underborgermester. I 1594 trakk han seg tilbake fra stillingen grunnet sin alderdom og skrøpelighet. Han hadde da vært rådmann og borgermester i 70 år. Det fortelles at han var 120 år da han døde, noe som neppe medfører riktighet.

Adrian Falkener var en god diplomat og en nøktern personlighet, og han var også i besittelse av adskillige gårder i Trondheim og omland. Det er sannsynlig at han først var gift med enke Corneliusdatter, og etter at han ble enkemann, giftet han seg med Margrethe Pedersdatter. I sine ekteskap skulle han visstnok ha hatt 7 barn. To av sønnene hans døde i Bergen under pesten i november 1567. En av disse sønnene mener man hette Jens. (I følge historien skulle Adrian ha 24 barn, 18 sønner og 6 døtre.)

Han var danske-hater, og spillte en viss rolle under 7-årskrigen som Claus Collarts rådgiver og tro tilhenger.

Hjemmets bokforlag gav i 1979 ut en krønike-/roman ved navn Adrian Falkefanger, skrevet av Sigurd Skaun. Boken omhandler Adrian Rockertson Falkoner, sønn av den styrtrike hollenderen Mynther Rockert. Boken tar for seg hans eventyr i Norge, specielt Bergen og Hardanger, og til slutt som borgermester i Trondheim. 
Falkener, Adrian Richertsen (I2739)
 
6 Agent i sølvvarer. Lund, Trygve (I51)
 
7 Albert døde av koldbrann. Angell, Albert Lorentzen (I7)
 
8 Anna Margretha fikk 10 barn. Broch, Anna Margrethe Pedersdatter (I1891)
 
9 Anne Margrethe fikk ni barn, hvorav bare tre vokste opp. Borchmann, Anne Margrethe (I1897)
 
10 Augustinius døde sammen med sine 2 eldste sønner, Lars og Christofer, i februar 1799. De var på vei hjem fra sesjon på Ørland, og druknet sammen med 4 andre fra den samme bygden som skulle utskrives til å delta i den store nordiske krig. Selven, Augustinus Christofersen (I540)
 
11 Bakermester. Horn, Henrik Schubart (I245)
 
12 Barnløs.
Kasserer hos K. Lund Gummiforretning AS i Oslo 
Wormdal, Jostein (I349)
 
13 Bergskriver på Røros 1687-93, kanskje eier til Kverneng 1692. Hadde Helle Hendriksdatter som myndling 1671, antagelig den Helle Andrea Hagerup som giftet seg med Johannes Henningsen Irgens. Døde i Sverige dit han ble sendt i 1690 for å studere kopperutmynting med tanke på å begynne utmynting på Røros. Hadde 6 barn i henhold til mantal 1685. Han ble født i 1650 i Romsdalen. Hagerup, Peter Richardsen (I2438)
 
14 Bergverksutdannet. Ansatt i 1719 som verksbetjent ved Røros Kobberverk, overstiger 1727-1738, og fra 1732 også probermester. Han fungerte som markscheider fra 1728 og ble i 1736 ansatt som sådan. Utnevnt til direktør ved Kobberverket 1. januar 1738.

Hans far døde i 1701 og hans mor giftet seg for 2. gang med bergskriver på Røros, Jens Finne d.e.. Leonhard Christian må ha kommet som meget ung til Bergstaden og fattet interesse for bergverksdrift. Han skaffet seg grundig utdannelse og erfaring, derunder ved studier i Sverige. Ca. 20 år gammel ble han ansatt som verksbetjent ved Kobberverket og kom til å bli i verkets tjeneste i over 50 år. Med sine solide kunnskaper ble han en uhyre verdifull ressursperson for Kobberverket. I 1727 ble Borchgrevink utnevnt til overstiger. Det sies om Borchgrevink at han var . Spesielt nevnes at det ble innført mindering efter akkord i steden for at det tidligere ble betalt efter tommemål.

I 1732 overtok Borchgrevink som probermester ved smeltehyttene ved siden av at han fortsatt var overstiger. Da han ble ansatt som direktør, fortsatte han ennå ett år som overstiger. Som direktør fikk Borchgrevink enda flere krevende oppgaver. I hans instruks fra 1737 er bl.a. følgende nevnt: Befare grubene, påse at partisipantene leverer sine innskudd, kalle sammen betjentene for å diskutere driften, kontrollere proviantens kvalitet og at takstene ble overholdt, ha oppsyn med skogene, verkets kirurg, kirkens inntekter, skolevesen m.m. I det hele tatt skulle direktøren være orientert om alt som rørte seg i grubesamfunnet. I tillegg hadde direktøren dømmende myndighet, for Bergstaden med dens såkalte circumferense utgjorde en egen jurisdiksjon - Røros var altså en stat i staten.

Allerede like ved sin ansettelse ved Kobberverket fikk den unge betjent et viktig oppdrag. Tidene var urolige, og da det kom beskjed om at svenske soldater nærmet seg Røros i desember 1718, marsjerte Røros' eget forsvar, Bergkorpset, nordover for å møte svenskene efterat Bergkorpset først hadde ødelagt Korthaugen Skanse på Røros og brent de militære magasinene og proviantlageret. Imidlertid var en avdeling svenske soldater under ledelse av generalmajor Barre kommet til Bergstaden sørfra og hadde inntatt byen uten motstand.

Første nyttårsdag 1719 ble Borchgrevink i hemmelighet sendt nordover for å underrette major Emahusen, sjefen for de nordenfjeldske skiløpere, om situasjonen på Røros. De møttes på Holtålens prestegård. Borchgrevink reiste straks efter samtalen tilbake til Røros, der han umiddelbart ble sendt til Holtålen med en ny rapport. Denne hadde han lært seg utenat forat budskapet ikke skulle bli oppsnappet av fienden. Den videre utvikling tør være kjent nok, med Carl XIIs fall, svenskenes tilbaketrekning og general Armfeldts og de svenske soldatene skjebne i Tydalsfjellene.

I 1760-årene begynte alder og sykdom å gjøre seg gjeldende. Imidlertid hadde Røros Kobberverk også en annen ressursperson i sin tjeneste, bergskriver Peder Hiort. Direksjonen bestemte nå at Peder Hiort skulle ta seg av saker som krevde en rask avgjørelse, og at vanlige saker som angikk gruber og hytter skulle tas opp en gang i måneden av direksjonen i samråd med Peder Hiort. At det kanskje ikke var så lett å gå inn på direktørens enemerker, kan en vel ane av det faktum at direktør Borchgrevink ble underrettet om ordningen først efterat avtalen var inngått med Peder Hiort. I 1770 var Borchgrevink blitt så svak at han måtte holde seg innendørs. Peder Hiort fikk nå titel som "Adjungeret Directeur", og ved Borchgrevinks død i 1772 overtok han direktørembedet. 
Borchgrevink, Leonhard Christian (I2110)
 
15 Blev foged i Ytre Sogn 23. okt. 1683, vicelagmand i Bergen 1700, justitiarius i Overhofretten i Christiania 1705, medlem av Slotsloven, avsat som justitiarius 1728. Han blev etatsraad og 15. april 1712 adlet med navnet Blixencrone. Blix, Hans Hanssøn (I2359)
 
16 Bnr. 1 Bu.

ca. 1692 - 1720
Kristoffer Jonsen (ca. 1652 - 172x) var bruker 1692. Det var han også i 1701, da var han "Wed gemeen Bunde hefd og beholden". Ingen sønner står oppført i manntallet. Kristoffer betalte 4 riksdaler og 2 ort i krigsskatt i 1720. Årstallet for hans død vet vi ikke.

1721 - 1746
Isak Jonsen Bu (ca. 1678 - 1753. 74 år) f . Hermstad var neste bruker. Kona hans het Ellen. Isak fikk bygselseddel på 1 spann i Bu den 9. april 1721 fra Jens Parelius. Isak hadde betalt bygselen 1/3 høyre enn loven fastsatte, p.g.a. gårdens underliggende herligheter. Han brukte gården fra 1721 til 1746 da sønnen Jon Isaksen, som var soldat under oberst Brodtkorbs kompani, bygslet gården etter sin gamle og svake far. Ut 1746 skulle de bruke gården sammen, siden skulle Jon Isaksen bruke den aleine. I sak er imidlertid oppført i matrikkelen til 1754.

1746 - 1767
Jon Isaksen Bu (ca. 1718 - 1767. 49 år). Han ble gift i 1747 med Ingeborg Andersdatter Fallin (ca. 1719 - 1777).
Jon Isaksen gikk seg ned i Botten 2. juledag 1767 da han var på vei fra Fallin til Kråknes. Det ble holdt skifte etter ham den 28. mai 1768. Han hadde vært en velhavende mann. Boet etter ham var på 802 riksdaler og 17 skilling, og det var uvanlig mye. En god del sølvtøy er nevnt i skiftet, deriblant en del sølvskjeer som hadde kommet fra Hårberg. Av krøtter var det 1 brun hest 10 år gammel (14 riksdaler), 1 grå hest 20 år gammel (6 riksdaler), 1 rødsidet hornet ku Ebbelgaas (5 riksdaler), 1 ditto kalt Rødkind (5 riksdaler), 1 kvit ditto kalt Rype (4 riksdaler), 1 kvige Surkold (1 riksdaler 2 ort), 1 graokse (1 riksdaler 2 ort), 2 voksne geiter (1 riksdaler 3 ort) og 2 geiter med kje (1 riksdaler). Mye sjøredskap er nevnt, deriblant 1 båt på 14 tønner med tilbehør (12 riksdaler). Ei brygge ble taksert til 5 riksdaler. Bekkekverna ble nå satt til 7 riksdaler.

1767 - 1769
Enka Ingeborg Andersdatter brukte så gården til hun giftet seg igjen med Ole Olsen Hafsås fra Stadsbygda den 9. juli 1769. Ingeborg Andersdatter ble begravd på Stadsbygda i april 1777. Det var skifte etter henne den 3. mai samme året. Det var 227 riksdaler 1 ort og 20 skilling til deling mellom enkemannen og de 3 barna fra første ekteskap. Dattera Ellen arvet likt med brødrene, etter deres uttrykkelige ønske. På denne tid fikk kvinnene ellers bare halvparten så mye i arv som mennene. I dette skiftet er det nevnt 2 hester, 1 merr med føll, 3 kyr, 1 kvige, 13 sauer, 6 lam og 2 geiter med kje. 
Bu, Jon Isaksen (I2196)
 
17 Bnr. 15 Buaune
Som navnet forteller, var dette et aun under Bu. Sagnet forteller at ei jente fra Buaune og en gutt fra Hårberg var de eneste i bygda som overlevde Svartedauen i 1349/50. Det er sikkert ikke riktig, men at det har vært en gård der Buaune er nå, er ganske sikkert. I lensrekneskapene fra 1608 og utover betaler bonden på Bu også 1 mark smør i avgift av en ødegård, og det er nok av Buaune. Ødegården er nevnt i den eldste leidanglista vi har fra 1590 - 91.
Tett oppfor og østafor husa ble det funnet rydningsrøyser. Det var lærer Johan Arnt Graven som bygde opp hus her inni marka omkring 1855. Men så flyttet han til Rissa, og Isak Bu som hadde lånt ham 100 daler, tok over Buaune med de uferdige husa og dyrket opp plassen. Husa sto den gang omtrent der "Solbakkenhusa" er nå.
Isak hadde før dattera Malene (1852) med Beret Marta Haftorsdatter. Malene ble gift 1893 med Ole Andersen Vangen, Rissa. Isak hadde dattera Emilie (1855) med Ingeborg Birgitte Olsdatter Bu.
I 1865 er Buaune husmannsplass under Bu. Isak Olsen var husmann med jord og fisker. Han, kona og barna Ole, Heimer, Emelia, Dortea, Jon og Ingeborganna bodde på plassen. Der var også fattiglem Ellen Arntsdatter, 56 år. Krøtterholdet var 1 storfe, 3 sauer og 1 gris. De sådde 1/8 tn. bygg, 1 1/2 tn. havre og satte 2 tn. poteter.
I 1875 var Isak fortsatt husmann med jord og fisker. Han og kona hadde barna Ole, Heimer, Dortea, Ingeborganna, Karine og Johan Martin heime. Krøtterholdet var nå økt til 2 kyr, 1 ungnaut, 8 sauer, 10 geiter og 1 gris. Utsæden var 1/2 tn. bygg, 1 tn. havre og 4 tn. poteter. 
Bue, Isak Andreas Olsen (I745)
 
18 Bnr. 17 Solbakken
Marentzius ble gift med Jørgine, datter av Johan Martin Buaune. Han bygde om den gamle Buaunstua 1926 og familien bodde der. Han bygde uthus 1928, omtrent der fjøset på Buaune hadde stått før.
Den 21. juni 1922 var det skyldsetting over bnr. 9 og bnr. 15 fordi det var solgt en parsell av hvert bruk til Marentzius Selven. De fraskilte delene fikk bruksnavn Solbakken. Marentzius fikk skjøte på eiendommen den 5. mars 1924 fra Joakim Nebb og Martin Buaune for 500 kr.
Marentzius var baker, og bygde bakeri på Sandan i 1929. Han var med i kommunestyret og var ordfører 1957 til 1958.
Solbakken ble solgt 1967 til Hardis og Arnfinn Aassved (29/12 1906-1975). 
Selven, Marentzius Angel Olsen (I563)
 
19 Bodil, hun var en Søsterdatter af Tøger Løvenbalk og havde tidligere været Nonne.
Morens navn er ukjent, men faren skal ha hett Peder. Faren til Tøger og Bodils mor skal, i følge noen kilder, være Jens Lauridsen Løvenbalk. Dette er vissnok også en familietradisjon. I tilfelle dette er korrekt, kan vi via Bodil 'koble oss' på et meget stort tre av adelige og kongelige i Danmark og Tyskland (hovedsakelig). 
Pedersdatter, Bodil (I2716)
 
20 Bygslet gården "Selven", g.nr. 4, b.nr. 7 i Agdenes herred i Sør-Trøndelag. Gården var bygslet under Trondjems Domkirke. Selven, Matz (I534)
 
21 Cand.jur; justitsråd; eier av Reins Kloster, Rissa, Sør-Trøndelag. Hornemann, Henrik (I3050)
 
22 Christen var født på Kragelund ved Flensburg.
Tok borgerskap i Trondheim i 1650.
Participant Røros Verk, Røros i Sør-Trøndelag.
Giftet seg med Margrethe 8. juni 1651.
Skifte 08.10.1689. 
Rasmussen, Christen (I2236)
 
23 Christofer døde sammen med sin far og sin eldre bror Lars, i februar 1799. De var på vei hjem fra sesjon på Ørland, og druknet sammen med 4 andre fra den samme bygden som skulle utskrives til å delta i den store nordiske krig. Selven, Christofer Augustinussen (I798)
 
24 Christopher Nielsen Tønder var Fogd og toller. Christoffer var kaptein i Vardø, før han blev foged, først i Fosen fra 1622 til 1631, senere fra 1632 til 1647 på Nordmøre. Han var senest tolder på Nordmøre fra 1647 til sin død i 1656. Han skal ha vært en hovedrig mand, som ejede store jordbesiddelser på Møre. Han fik bl.a. Holden godset som pant fra Bjelkeslekten. Tønder, Christopher Nielsen (I2720)
 
25 Christopher og Sophie skal ha hatt 13 barn. Christopher Jacobsen Hersleb døde den 22 desember 1721 i Stod i en alder av 61. Erlandsen angir datoen til 22.12, mens Digitalarkivet oppgir 28.12.
Han ble gravlagt den 22 januar 1722. Jordfestelse.
Han var Magister, Sogneprest i Stod. Blev 1683 residerende kapellan til Stod, dertil ordinert 31. Oct. s.å., og boede i den tid paa gaarden Klæbo. Ved svigerfarens død 1688 blev han visepastor til Stod, hvilket embede han 23. sept. s.å. tiltradte. Var i de 4 sidste leveaar meget svag og døde 28. december 1721. Hans og hustrues portrætter henger i hovedkirken. 
Hersleb, Christopher Jacobsen (I2710)
 
26 Daniel var Rådsherre Munthe, Daneel (I2387)
 
27 Den første postruten Trondheim-Orkdal gikk med motorsykkel og slede.
I 1922 påtok Ragnvald Lund på Orkanger seg å kjøre posten fra Trondheim til Orkdal.
Fra mai 1923 fikk han konsesjon på posttransport på strekningen Trondheimn - Orkanger - Svorkmo.
Vinterstid kunne det være vanskelig å komme fram med bil, så ifølge kontrakten skulle han da bruke hest. Men Lund byttet ut hesten med motorsykkel.
Posttransporten hadde han fram til 1929 da AS Orkla Autotrafik overtok. I tillegg til posttransport drev han også persontrafikk. 
Lund, Ragnvald Sr. (I93)
 
28 Det er usikkert om Gjertrud er riktig mor og hustru. Rehnes, Gjertrud (I1985)
 
29 Det var skifte etter Birgitte 18.juli 1780. Aktiva var 26 600 rdl., passiva 21 000. Verket ble værdsatt til 6 000 rdl., gården Stavem , hvor de bodde, til 1 600 rdl. osv. Ziegler, Birgitte Marie (I1987)
 
30 Druknet i en kulp under skitur i påsken. Lund, Ellen Margrethe (I199)
 
31 Efterfulgte faderen 1633. Giessing skriver 'Han og
Hustrue ere afskildrede 1669, og disse ærværdige Skilderier hænger endnu over Præstekonens Stol i Herslev Kirke'. 
Herslef, Jens Jensen (I3046)
 
32 Einar Buaune var medlem av likningsnemnda og forsorgstyret, styremedlem av Hasselvika samvirkelag og medlem av byggenemnda. Buaune, Einar Martinsen (I761)
 
33 Elisabeth skal ha været en dygtig og driftig kvinne, men bestemt og noe hardhjertet. I 1685 eide hun 6 parter á 1000 rdl. i Røros verk, drev også handel med korn o.a. til verkets arbeidere. Det var skifte etter henne 18. des. 1694, så hun er vel død kort før denne dag. Elisabeth og Johannes skal ha hatt 12 sønner og 4 døtre; nøyaktig rekkefølge er ukjent. Elisabeth overdro eiendommen til sin sønn, Brostrup Johannessen Irgens, født 1656, død 1704, gift med enke Ane Margrethe Wesling. Arnisæus, Elisabetha Henningsen Gotz (I2431)
 
34 Else Marie fødte hele 15 barn. Hersleb, Else Marie Meyer (I1898)
 
35 Erlandsen noterer fødselsdato 20.11.1729, mens kirkeboka på Digitalarkivet sier 09.10.

Faddere ved dåpen: Capitain Læmerhiert, Peder Krog, Ole Steensøn Darre, Min syster Læmerhiert, Malene Parelij, Elen Indbrynd. Sophie Hersleb, gift med capitain Læmerhiert, er fadder i dåpen til Johan og flere av søsknene. Hun er der omtalt som "min syster". Siden Jacob var presten, må vi gå ut fra at det er søsteren Sophie som er fadder og at hennes mann het Læmerhiert. Det er altså fra onkelen "capitain Læmerhiert" at Johan Tobias Hersleb får mellomnavnet Lemmerhirt.
Blev 1747 sendt til Christiania, hvor han ble privat undervist av broren, Jacob Peter Hersleb, Rektor samme steds, og av ham dimmitert 1750.
Tog 18. November 1755 Theol. Attestats med char. non contemn., og dimisprediken 20. mars 1756 med char. haud illaud. - ble 1757 residerende kapellan til Stod, 1. oktober 1775 Sogneprest til Holtaalen og 18 april 1787 til Ørlandet. 
Hersleb, Johan Tobias Lemmerhirt (I14)
 
36 F: 3
R: T
Gnr: 4 
Strøm, Ivar Nilsen (I1395)
 
37 F: 3
R: T
Gnr: 5 
Sneringen, Anna Antonie (I1382)
 
38 F: 4
R: C
Gnr: 7 
Sørvik, Asbjørg (I594)
 
39 F: 4
R: C
Gnr: 8 
Selven, Jarle Angel (I570)
 
40 F: 4
R: D
Gnr: 10 
Selven, Marentzius Angel Olsen (I563)
 
41 F: 4
R: D
Gnr: 9 
Buaune, Jørgine Mathilde Martinsdatter (I564)
 
42 F: 4
R: H
Gnr: 12 
Strøm, Arnfin (I1397)
 
43 F: 4
R: L
Gnr: 8 
Strøm, Charlotte Antonie Ulvan (I1403)
 
44 F: C
R: 4
Gnr: 1 
Lund, Ragnvald Jr. (I98)
 
45 F: F
R: 15
Gnr: 1 
Wormdal, Bergljot (I94)
 
46 F: F
R: 15
Gnr: 2 
Lund, Ragnvald Sr. (I93)
 
47 F: I
R: 15
Gnr: 3 
Pedersen, Johanne (I476)
 
48 F: I
R: 15
Gnr: 3 
Wormdal, Andreas (I484)
 
49 Foreldre: Sogneprest Hans Ludvigsen Munthe (1560– 1601) og Catharina de Fine (1566– 1601).
Gift 17.9.1624 med Ingeborg Friis (1608– 1654), datter av hospitalsforstander, senere slottsskriver Søren Christensen Friis (1570– 1613) og Marine Svane (1578– 1640).
Morfar til Anders Iverssøn Borch (1664– 1709); mormors far til Baron Ludvig Holberg (1684– 1754); farmors morfar til General Georg Frederik von Krogh (1732– 1818); farfars farmors far til Bredo Henrik von Munthe af Morgenstierne (1774– 1835) og Adolph Fredrik Munthe (1817– 84); farfars farfars morfar til Gerhard Munthe (1795– 1876); farfars farfars farmors far til Ludvig Munthe (1841– 96), Hartvig Andreas Munthe (1845– 1905), Gerhard Munthe (1849– 1929), Margrethe Munthe (1860– 1931) og Carl Oscar Munthe (1861– 1952); farfars farfars farfars morfar til General Johan Munthe (1864– 1935) og Wilhelm Munthe (1883– 1965).
Ludvig Hanssøn Munthe var en sentral leder i ortodoksiens kirkeliv. Han hadde gode kontakter i adels- og hoffmiljøet, var bredt skolert og fremmet skolevesen, fromhetsliv og luthersk rettroenhet. Gjennom sine døtre Birgitte og Anna ble han stamfar til de ulike grenene av slekten Munthe i Norge.
Munthe tilhørte en fremstående presteslekt. Begge foreldrene døde under pesten 1601, og den 8 år gamle Ludvig fikk sin skolegang hos farbroren i Lund. 1613 ble han immatrikulert ved universitetet i København, der han ble baccalaureus 1616 og magister 1619. 1616 ble han lærer ved katedralskolen i Lund, men sa opp etter kort tid for å bli "informator" (huslærer) for flere av sønnene til adelsmannen Otto Lindenov. Dette medførte to lange utenlandsreiser. I nærmere seks år oppholdt han seg ved tyske universiteter og fikk god kjennskap til samtidens teologiske og religiøse retninger.
Munthes dyktighet og adelskontakter førte ham videre. 1624 ble han sogneprest til Nordre Borreby i Skåne og 1634 dansk hoffpredikant for kong Christian 4. Munthe representerte en type luthersk ortodoksi og botsfromhet som kongen politisk og personlig favoriserte.
1636 ble Munthe utnevnt til biskop i Bergen, og han kom til byen året etter. Som biskop arbeidet han særlig med å utvikle den lærde skolen og den religiøse folkedannelsen gjennom liturgi og fromhetsliv. Etter bybrannen 1640 fikk han gjenreist latinskolen og utvidet undervisningsvirksomheten. Han innførte to daglige bønnetimer i domkirken som skolens lærere og elever forestod. Fra 1639 skulle skolens hørere dessuten preke på høytidsaftenene. 1644 påbød han froprekener i alle Bergens kirker på årets høytidsdager. Også andre grupper i byen fikk mer forkynnelse: 1639 innførte Munthe regelmessige prekener ved St. Jørgens hospital for spedalske og ved det nyopprettede fattighus for sjøfarende, og 1640 utgav han en botsbønn som var ment å brukes ved den daglige, private andakt i hjem og kirke over hele stiftet.
Det er uklart hvor lenge de enkelte reformene bestod, men de hadde uansett som mål å rette oppmerksomheten mot nye religiøse idealer. 1638 påbød Munthe f.eks. fem ukentlige pasjonsprekener i fastetiden i Bergen. Disse skulle være en motvekt mot de fastelavnsopptog som byens håndverkere holdt; Munthe mente dette var "hedenske og papistiske skikker". I stedet for opptog, prosesjoner og livsglede skulle byens befolkning få høre om betydningen av Jesu lidelse. 1641 tok han tak i et annet fenomen som han mente måtte forklares for allmuen, nemlig noen "selsomme og underlige fødsler" i stiftet. I stedet for å utlegge de menneskelige misfostrene på tradisjonelt vis som endetidsvarsler eller som uttrykk for foreldrenes synder, forklarte han dem som en påminnelse fra Gud om at alle mennesker er syndige – de var altså botstegn.
Ettertiden har særlig festet seg ved en katekismeforklaring Munthe utgav 1644. Han tenkte seg boken brukt over hele stiftet til hjelp for "de Vnge, grofue, oc Uforstandige". Også her kritiserer han folkelige skikker, bl.a. bruk av helgenbilder og valfart til Røldal. Boken er ikke spesielt original, men avdekker hans idealer: Bibelsitater beviser at den lutherske lære er sann, og geistligheten formidler denne læren med autoritet, men individet må gripe sannheten i bot og tro. Dette har nok vært viktige punkter i Munthes egen forkynnelse, og budskapet må ha hatt bred appell, for mange bedømte hans prekener meget positivt.
Munthes virksomhet ble med årene hemmet av en stadig dårligere helse. Han døde 1649 og etterlot seg enke og 12 barn. Ingen av de fire sønnene hadde etterslekt. Av de 8 døtrene ble Abel Munthe (1628– 76) gift med sognepresten i Fana, Peder Nilssøn Lem, og hun ble mormor til Ludvig Holberg. Birgitte Munthe (1634– 1708) ble gift med fogd i Indre Sogn Christopher Giertssøn Morgenstierne; deres barn tok alle morens slektsnavn, og hun ble stammor til den gren av slekten Munthe som kalles "Munthe fra Sogn" og til slekten von Munthe af Morgenstierne. Anna Munthe (1639– 88) ble gift med fogd i Romsdal Iver Anderssøn; av deres barn tok alle, unntatt sønnen Anders Iverssøn Borch, morens slektsnavn, og hun ble stammor til den gren som kalles "Munthe fra Romsdalen". 
Munthe, Ludvig Hansøn (I2377)
 
50 Fra Jan Tuxen:

Axel Coldevin var historiker med speciale i nordnorske forhold. Cand.philol. 1927; dr.phil. 1938; gymnasielektor i Sarpsborg, Oslo og Bærum1927-68; forfatter af flere hovedværker om norsk historie; medlem af Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1976.

Axel Coldevin er særligt kendt for sin banebrydende nyfortolkning af forholdet imellem købmænd, godsejere og leilendinger (en art fæstebønder) i Nordnorge. Før Coldevin var den herskende opfattelse, at specielt bergenskøbmændenes handelsprivilegier og godsejernes jordrettigheder havde udgjort en alvorlig hæmsko for samfundets udvikling i Nordnorge. Coldevin påviste derimod, at der i høj grad var en naturlig og gunstig balance imellem disse grupper, udtrykt for eksempel i denne centrale sætning fra hansdoktorafhandling: "I Nord-Norge er det iallfall særdeles lærerikt å feste opmerksomheten ved den likevekt som lovene og utviklingen tidlig skapte mellem fiskerbønder, handelsmenn og godseiere, en likevekt som først og fremst kom dem tilgode som var økonomisk underlegne".

Der har siden været enkelte indvendingermod hans arbejde og konklusioner, bl.a. at han var for unuanceret i bedømmelsen af den stand, som han selv kom af - Coldevin var godsejersøn fra Dønnes. Men i det store og hele er hans arbejde blevet stående, og han kaldes ikke uden grund "Nordlands historiker".

Coldevins litterære produktion var omfattende. Afstørst betydning var vel hans doktorafhandling 'Næringsliv og priser i Nordland 1700-1880', Bergen 1938, og 'Jordegods og storgårder i Nord-Norge', Trondheim1943 (ny og revideret udgave, Espa 1989). I det sidstnævnte værk er et af de vigtige temaer netop forholdet imellem de forskellige befolkningsgrupper, som belyses med mange eksempler. Coldevin nyskrev desuden i 1950 værket 'Norske storgårder' og var medredaktør på og medforfatter af 'Vårt folks historie', Aschehoug, udgivet i 1960-erne. Hertil kommer en omfattende produktion af lærebøger samt en lang række lokalhistoriske bøger, herunder: 'Sarpsborgs historie 1839-1939', 1950, 'Rana bygdebok', Mo 1964-65, 'Bodø by 1816-1966', Bodø 1966, 'Dønna bygdehistorie', Dønna 1980, 'Gammel kultur på Helgeland', Mo 1986.

Coldevin tog initiativ til samling af det Coldevinske godsarkiv fra Dønnes på Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Bibliotek, nu Spesialsamlingene ved Universitetsbiblioteket i Trondheim. I forbindelse med udgivelsen af en registratur for dette arkiv i 1980 skrev Coldevin en glimrende, men lidet kendt artikel om Dønnesgodsets historie. 
Coldevin, Axel Johannes (I1909)
 
51 Fra Jan Tuxen:

Som enke oplevede hun i 1892 en stor brand på Dønnes, hvorefter hun flyttede over til Husby til sin datter Johanne Marie. Hun stiftede Brønnøy Barnehjem, hvortil hun gav to gårde. Børnehjemmet blev siden kristelig folkehøjskole. 
Walnum, Anne Cathrine Bech (I1905)
 
52 Fra Sigurd Østrem (no.fritid.slektsforskning.etterlysning, 10. november 1999):

Lorentz Mortensen Angell ble født på Nordgaard Gods i Steinberg prestegjeld, på halvøya Angeln, i den østlige delen av det gamle Flensburg amt i Schleswig-Holstein. Han startet som handelsmann i Flensburg og kom til Trondheim på eget skip, sammen med søsknene Morten og Marrin, og deres far, omkring 1650. Det var først da han kom til Trondheim at Lorentz begynte og bruke navnet Angell. Han ble tidlig rådmann i Trondheim, og hadde denne stillingen i 14 år.

LorentzAngell opparbeidet tidlig god kontakt med hovedeieren i Røros Kobberverk, Joachim Irgens. Etterhvert fikk Irgens store pengeproblemer, og det samme gjorde enken etter hans død. Ved arveoppgjøret i 1675 viste det seg at Irgens skyldte Angell en stor sum penger. Joachim Irgens hadde i 1666 overtatt mye gods i Nord-Norge av kong Fredrik 3. Nå overtok Angell den største delen av dette såkalte Irgensgodset, til dekning av en sum på over 23.000 riksdaler. Det gav ham 487 gårder på Helgeland, med 525 våg.

Senere kjøpte Lorentz også Smølagodset til 1000 riksdaler, mens en del gårder i Trøndelag etterhvert tilfalt ham på grunn av misligholdte lån. Fra slutten av 1670-årene var Angell en av de største jordeiere i stiftet. Av enken etter Joachim Irgens fikk Lorentz i 1685 53 av de 180 partene i Røros Kobberverk. Han hadde ikke satset aktivt på å få bli eier i verket, men aksepterte å overta partene for at enken skulle få dekket gjelden til ham. Men for Lorentz Mortensen Angell var overtagelsen av partene i Rørosverket starten på en kriseperiode. Han gikk 30.000 rdl. i underskudd på sine parter, og det forsatte med underskudd i en lang periode da han etterhvert overtok enda flere parter. Så store tap ble tunge å bære, selv om handelen ellers kunne gå godt. Angell prøvde og selge unna parter, men lyktes ikke. Han var også skipsreder og allerede i 1660-årene hadde han vært medeier i mange skip og ble i 1670-årene regnet som en av Trondheims ledene skipsredere. Utover i 1680-årene gikk det derimot dårlig med skipsfarten, på grunn av mange kapringer og forlis. Angell var medeier i et kompani for hvalfangst i Nordland. Lorentz M. Angell var også kjøpmann og drev blant annet handel i Holland og Hamburg.

Under storbrannen i 1681 ble Henrik Hornemann beskyldt for å ha påsatt brannen, for Angell gikk mye tapt og han mistet besinnelsen og gikk løs på Hornemann midt på gata.

Da det i 1676 ble satt opp en liste over landets 15 rikeste menn var Lorentz M. Angell på denne lista. Da Angell døde var formuen hans på 86.825 riksdaler, men etter sin andre kones død hadde han visstnok en formue på 120.000 rdl., og hundøde i 1683, ikke lenge etter brannen som rammet Lorentz så hardt. Det eksisterer i dag et sølvkrus som har tilhørt Lorentz M. Angell, Gullsmed Niels Greger laget dette store sølvkruset før 1683, en slik gjenstand hadde stor verdi og gav eieren status.

Lorentz Angell var gift tre ganger. Han fikk i alt 17 barn,den betydeligste av dem var nok Albert, far til Trondheims velgjører, legatstifter Thomas Angell. 
Angell, Lorentz Mortensen (I3)
 
53 Født 1630 i Suffolk, England; Død april 1681 i Trondheim, Sør-Trøndelag; begr. i Domkirken. Kjøpmann. Foreldre: Faren var godseier Edward Hammond (ca. 1595– ca. 1660); morens navn er ikke funnet i de brukte kilder. Gift 1659 i Trondheim med Elisabeth (Lisbet) Henriksdatter Sommerschild (død juni 1682), datter av kjøpmann og rådmann Henrik Sommerschild (eg. Sommerscales) (1584– 1664) og Anna Rørichsdatter. Far til Sara Hammond (1672– 1717); morfar til Thomas Angell (1692– 1767); farfars far til Hans Hammond (1733– 92).
Thomas Hammond var en av Trondheims store forretningsdrivende på 1600-tallet. Han drev trelasthandel og hadde jord- og skogeiendommer i Midt- og Nord-Norge. Hans gods dannet mye av grunnlaget for den senere legatstifter Thomas Angells store formue.
Som de fleste kjøpmenn som drev internasjonal handel i Trondheim på den tiden, var Hammond innvandrer. I tidlige omtaler av ham har det vært hevdet at han var medlem av det engelske parlamentet og av den domstolen som dømte Karl 1 til døden, og at han derfor måtte flykte etter Cromwells død 1658. Senere undersøkelser har avkreftet dette.
At Thomas Hammond slo seg ned i Trondheim, var antakelig et resultat av økende trelasthandel mellom byen og England. Med broren John, som var kjøpmann i London, samarbeidet han om trelasthandelen. I Trondheim giftet Thomas Hammond seg med datteren til en annen engelsk innflytter, Henrik Sommerschild. Henrik Engelskmann, som han ble kalt, hadde tjent en formue på trelast- og sildehandel, og han ble overformynder, rådmann og borgermester.
Elisabeth og Thomas Hammond fikk 7 barn, fire døtre og tre sønner. Av dem fortsatte den eldste, Thomas, foreldrenes forretningsvirksomhet, mens en yngre sønn, Edvard Hammond (1668– 1711; se NBL1, bd. 5), ble stiftamtmann i Bergen. To av døtrene ble gift med sønner av storkjøpmannen Lorentz Mortensen Angell – Elisabeth med Morten Lorentzen Angell og Sara med Albert Lorentzen Angell; de andre døtrene ble også gift med kjøpmenn i byen.
Det var først og fremst trelasteksporten til England, ved siden av fiskehandel og den vanlige allsidige varehandelen, som ble grunnlaget for Thomas Hammonds økonomiske virksomhet. Trelasten kjøpte han opp fra bøndene i distriktet, men etter hvert skaffet han seg også jord-og skogeiendommer, slik at han kunne drive sagbruk med virke fra egne skoger. Hammond overtok eiendommer i Trøndelag og Nord-Norge fra storkjøpmennene Joachim Irgens og Henrik Müller, som hadde overtatt tidligere krongods. Særlig godset i Selbu ble av betydning og grunnlaget for videre oppbygging av sagbruk i neste generasjon.
Hammond bodde i kjøpmannsstrøket ved Nidelva. Til eiendommen hørte to brygger med sjøboder ved elven, én på bysiden og den andre på Bakklandet. Under den store bybrannen 18.– 19. april 1681 gikk alt tapt, bortsett fra brygga på Bakklandet. Bare det som var lagret i den murte kjelleren under bygården, ble reddet. Her var det bl.a. en"merkelig stor summa penge" i forskjellige myntsorter. Tapet av bygninger og varelagre var alvorlig, men verre var det at også forretningspapirer, skjøter og regnskaper gikk tapt i brannen. Hammond hadde store summer utestående, men etter brannen fantes bare få notater om dette. I årevis verserte rettssaker mellom arvingene og boets debitorer. Til tross for tapene var de største verdiene utenfor byen, og arvingene kunne overta en betydelig formue.
Thomas Hammond mistet livet i bybrannen. Etter sin død fikk han attest av magistraten for å ha vært en redelig handelsmann; "han for dette steds negotie var en umistelig mand". Tapet av mannen og formuen tok hardt på enken, og sommeren etter døde Lisbet sal. Thomas Hammonds. Det ble sagt at hun selv hadde kastet seg i elven. Selvmord var en alvorlig sak på den tid, men det ble likevel gitt tillatelse til å begrave henne i Domkirken. 
Hammond, Thomas Edwardsen (I2272)
 
54 Født i Bergen, norsk-dansk forfatter. Hans far, oberstløytnant Christian Nielsen Holberg, døde da Holberg var vel ett år gammel, moren Karen, født Lem, i 1695. I årene 1695– 98 bodde Holberg hos slektninger i Fron. Senest 1698 må han være kommet tilbake til Bergen; gikk på latinskolen der og ble dimittert til Københavns universitet 1702, vendte tilbake til Norge og ble huslærer hos presten på Voss, men var i København igjen 1703 og tok teologisk embetseksamen året etter. Etter en kort tid som huslærer hos lektor og visebiskop Niels Smed i Bergen drog han høsten 1704 på sin første utenlandsferd, til Nederland. Deretter slo han seg ned i Kristiansand og levde av å undervise i språk og musikk. Våren 1706 drog han ut igjen, denne gang til England. Her ble han i to år, størstedelen av tiden i Oxford/Storbritannia. Da han vendte tilbake til København 1708, hadde han fått et godt overblikk over europeisk åndsliv i samtiden.
Etter en reise til Tyskland gav han ut en kortfattet verdenshistorie, 'Introduction til de fornemste Europæiske Rigers Historier' (1711). I 1714 ble han utnevnt til ekstraordinær professor uten lønn, og omtrent samtidig fikk han et lite stipend som satte ham i stand til å foreta sin fjerde og lengste utenlandsreise. Han drog over Nederland og Belgia til Paris, ble der 1,5 år og studerte fransk litteratur (den skeptiske filosof P. Bayles Dictionnaire historique et critique fikk særlig meget å si for ham). Vinteren 1715– 16 oppholdt han seg i Roma, og sommeren 1716 var han tilbake i København. Mens han var borte, hadde det kommet et nytt verk fra hans hånd, 'Introduction til Natur- og Folke-Rettens Kundskab' (1716), som vesentlig er et utdrag av H. Grotius' og S. Pufendorfs rettsfilosofiske arbeider. For første gang ble emnet her behandlet uavhengig av teologien og på dansk. Først 1717 ble han utnevnt til professor i metafysikk, 1720 rykket han opp til professor i latin/latinundervisning i Norge, og 1730 fikk han den historiske lærestol.
Da Holberg 34 år gammel bosatte seg for godt i København, var han så å si en fremmed i det danske samfunn. Sine barndomsinntrykk hadde han fra Bergen og norske bygder, og hans åndsform var dannet under påvirkning av den frieste og djerveste tenkning i samtidens Europa. Han ble en skarp og respektløs iakttager av danske forhold. 1719– 20 gav han ut det komiske heltedikt 'Peder Paars' likesom komediene kom det ut under pseudonymet Hans Michelsen. I sin form er diktet en parodi på det antikke epos (Homer og særlig Vergil), og i de blir det drevet spott med kommentatorenes lærde pedanteri. Etter sitt innhold er det en bred og rammende samfunnssatire. I 1722 gav han ut '4re Skæmtedigte' (til dels skrevet før Peder Paars). Samme år opptrådte han som komedieforfatter; teateret i Lille Grønnegade åpnet om høsten, og ennå samme året ble Holbergs 'Den Politiske Kandestøber', 'Den Vægelsindede', 'Jean de France', 'Jeppe paa Bierget' og 'Gert Westphaler' spilt her. Både disse og de senere komediene overlot Holberg skuespillerne uten vederlag.
I årene frem til 1727 ble det spilt 26 komedier av Holberg, men 1727 var teaterets økonomi så dårlig at det måtte lukke, og forestillingene ble avsluttet med Holbergs vemodig-lystige 'Den danske Comoedies Liigbegængelse'. Teateret ble antakelig åpnet igjen året etter, men bybrannen i København tvang det til å slutte. Og i den pietistiske Christian 6s tid (1730– 46) kunne det ikke fortsette.
I 1725– 26 foretok Holberg en ny utenlandsreise, og etter hjemkomsten gav han ut sine 'Metamorphosis', som travesterer 'Ovid'. Men han kjente det som hans "poetiske raptus" var til ende og skrev det første av sine tre latinske brev til en "fornem herre" (overs. av Winkel Horn, 1897), der han skildret sitt liv. Hvem adressaten var, har det stått strid om, kanskje er han bare en fiksjon. Lysten til å skrive komedier våknet på ny hos Holberg da teateret ble opprettet igjen under Frederik 5 (1748), og han skrev da seks nye komedier. Men humøret var ikke så friskt og festlig lenger, ingen av dem slo riktig an. Smaken hadde nå også vendt seg fra Holberg til de franske konversasjonsstykker. Den første utgaven av komediene kom i 2 bd. 1723– 24; den inneholdt 10 stykker og ble innledet med et forsvar for komediespill og skuespilldiktning. I 1731 gav han ut en større samling i 5 bd., som ble utvidet med 2 bd. 1753– 54.
Stoffet til sine komedier henter Holberg oftest fra samtidens Danmark. Han kan nok låne både figurer og intriger fra oldtidens og senere tiders forfattere. Men han flytter dem alltid over på nordisk grunn, bygger på selvsyn, fyller dem med trekk fra livet omkring seg. Et og annet kan man også føre tilbake til dikterens barndomstid i Bergen. Som dramatiker har han lært av den antikke komedie, især av Plautus, av den italienske maskekomedie og av Molière. I enkelte komedier, som 'Jeppe paa Bierget' og 'Erasmus Montanus', viser han evne til mer inntrengende menneskeskildring. Hans styrke ligger i replikken og situasjonskomikken. Den trang til å uttrykke seg i allegorier og symboler som kommer til syne i Holbergs senere komedier, viser seg alt i 'Niels Klims underjordiske' Rejse (1741), en fantastisk reiseroman som først kom på latin i Leipzig (overs. til dansk av bergenseren Hans Hagerup 1742, senere av Baggesen o.a.). Denne boken er Holbergs dristigste verk. Her driver han gjøn med forhold både hjemme og i utlandet, og skriftet vakte både jubel og harme. Omtrent samtidig gav han også ut et bind latinske epigrammer (overs. av C. Müller, 1863).
Sine dikterverker hadde Holberg for det meste gitt ut under pseudonym (Poul Rytter, Hans Michelsen o.a.). Selv anså han sitt historiske forfatterskap for det viktigste. I 1729 kom hans topografiske håndbok 'Dannemarks og Norges Beskrivelse' og 1732– 35 'Dannemarks Riges Historie' i 3 bd. Samtidig gav han ut et par mindre lærebøker i verdenshistorie og geografi på latin. Den egentlige lærergjerning interesserte ham mindre, og 1737 oppgav han den for å overta styret av universitetets økonomi.
Også som historiker vil Holberg "moralisere". Han skriver ikke for de lærde, men for den dannede allmennhet, og i Heltehistoriene skildrer han med større sympati personligheter som Christian 4 og Peter den store enn glimrende krigerkonger. Som populærfilosof opptrådte han med 'Moralske Tanker' (1744), 'Epistler' (4 bd., 1748– 50, 5. etter hans død 1754) og 'Moralske Fabler' (1751). I de to førstnevnte går han løs på tidens spørsmål. Han er vittig og skarpsindig, ærbødig overfor de religiøse grunnspørsmål og hyller en human og udogmatisk kristendom. 
Holberg, Ludvig (I2486)
 
55 Giertrud var datter av bakermester Mads Siemensson Hage som døde i 1702. Giertrud ble viet til Poul Madsen Holst i Domkirken i 1704. De fikk 7 barn. Etter Pouls bortgang ble hun påny gift med Henning Irgens, sønn av sogneprest Johannes Irgens i Holtålen. Henning var kommet til Selbu som "verksbetjent". Han ble i 1730 hyttemester ved Røros hytte og etter Hjorts død hytteskriver i 1732 til 1763 da han søkte avskjed. De fikk 2 barn sammen. Hage, Gjertrud Madsdatter (I2423)
 
56 Grosserer i Trondhjem. Lund, Johan Eduard (I49)
 
57 Grytten, Ingeborg Anders-Datter
Af: Inger Vederhus
Forfatteren var af norsk-dansk præsteslægt, levede som spedalsk et isoleret liv i forældrenes hjem i Holmedal, Sunnfjord på den norske vestkyst.
Hendes salmebog 'Kaars-Frugt' (Kors-frugt), udgivet 1713, udtrykker en længsel efter døden og Guds befrielse af sjælen fra kroppen. At livet i kroppen er et eksil fra livet i Himlen, får som motiv hos Ingeborg Grytten en dybt personlig klangbund i kraft af hendes sygehistorie.

Den satans krop
Af: Inger Vederhus
Min bange Siæles fule (dvs. stygge) Saar
Forfærdeligen stinker
Udi min Herres Næsebaar
Hvorfore jeg nu hinker.
('Den Anden Sang')

Selv om Dorothe Engelbretsdatter banede vejen for en kvindelig salmekunst, blev linjer som disse af Ingeborg Grytten ikke regnet med blandt de mest populære salmer i 1600-tallet. De findes heller ikke i senere tiders salmesamlinger. Men linjerne er skrevet af den salmedigterinde i Norge, som var først ude med vers efter Dorothe Engelbretsdatter. Ingeborg Grytten henter ofte udtryk fra den bergenske Deborah, som Dorothe blev kaldt, og hun vedkender sig sit slægtskab med Dorothes salmedigtning. Alligevel er der tydelige forskelle mellem de to salmeforfattere.

Stormægtigste Konge giv agt
Det kommer en Betler til dig
En siug Siæl med sørgelig Dragt
Som af dig med raaben og Skrig
Naade begier
Naade begier
Ach Fader! jeg svage er her
Som mod dig gruelig har syndet/dis vær.
(Fra Kors-Frugt 'Om Siælens Trøst imod Synden').

Ingeborg Grytten maner gang på gang linjer frem, der er domineret af hendes personlige ulykke. Hun var senere end Dorothe Engelbretsdatter og lod livet komme mere direkte til udtryk i salmeversene. Hun har ikke så megen ære at miste og er i tid nærmere den mere personligt bekendende pietisme.
Det er ikke vanskeligt at forestille sig salmedigterinden Ingeborg Anders-Datter Grytten (født 1668) siddende, mørkklædt og vansiret, i den stol i Holmedal kirkes galleri i det vestlige Norge, som bærer hendes navn. Hendes far er menighedens præst, men Ingeborg Grytten lever isoleret fra mange af sin egen stand, fordi hun er spedalsk, og hun lever også isoleret fra folk i bygderne, fordi hun tilhører embedsstanden. Desuden beskæftiger hun sig med noget, der er ualmindeligt for kvinder, nemlig salmedigtning. Ensomheden kunne til tider føles overvældende og satte sig også tydelige spor i hendes digtning, bl.a. i denne salme, hvor hun beder om at måtte dø. Alle hendes venner er væk:

Skal jeg længer paa dig vente,
før det falder dig tilpas
At du mig herfra vil hente,
og mig spende fra mit Las (dvs. byrde)?
('Den Tiende Sang')

Ingeborg Grytten har dog så mange forbindelser, at hun får udgivet sine 48 salmer i samlingen 'Kors-Frugt' (København 1713). Samlingen blev senere trykt i flere oplag frem til 1846. De var sandsynligvis skrevet i 1690'erne og blev godkendt af censuren i 1701. I 'Kors-Frugt' møder de læsende og syngende et univers, som er kompakt ensformigt i sine maniske og mørke skildringer af livet. Læresætningerne om det syndige liv gentages i et besværgende stilleje:

Det første ieg i Verden Kieg (dvs. så, kiggede),
begyndte jeg at synde
Uteerlig Idræt var min Leeg,
Som Satan mig tilskynde.
('Den Anden Sang')

Dette livssyn hang nøje sammen med det dominerende billede af den forgængelige og syge krop. Grytten forstod de smertefulde kropslige erfaringer teologisk: Der er en nøje årsagssammenhæng mellem den syge krop og den syndige sjæl, "Samvittighedens Svøbe". I Gryttens ideologi er sygdom straffen for synd. Den syge er skyldig. Det gode liv begynder ifølge denne tankegang først, når Gud frigør sjælen, ved at kroppen, "Moder Evas kaade Kiød", dør. Kroppen er noget, man må frigøres fra. Derfor er dødslængslen en besættelse i Gryttens salmer. Det kropslige er påtrængende grimt og kan ikke skjules.

Dog er min Bylde
Saa overmaade ond,
at jeg kan ikke Skiule mine Prikke (dvs. pletter).
('Den Tredie Sang')

Det kropslige liv er et eksil fra det himmelske. Ingeborg Gryttens salmer giver dette tema en biografisk klangbund, som gør, at hendes vers fremstår som mere private end digtene af foregangskvinden Dorothe Engelbretsdatter. Vi er nærmere den inderlige pietistiske kristendomsforståelse, som præger 1600-tallets andagtslitteratur.
Salmernes mest konsekvente kompositoriske princip er tvedelingen mellem livet før og livet efter døden. Den gode tilværelse begynder først, "Naar Sielen fra Legemet adskiller sig". Himmelsk bliver det, når "De tørre Been der igien grønnes". Hvad mere kan man da ønske sig, spørger Grytten, 'End Sundhed for Sygdom og Smerte'?
Rosen er et ofte brugt billede på Kristus. Dens renhed og ædle, fine duft bliver bl.a. symbol på Kristi nåde, der forvandler det forvildede og syndige menneske. I denne "passionsrose" er Jesu fem sår tegnet i rosens fem kronblade. Efter gammel tolknings tradition giver såret i siden mulighed for at skue ind i Jesu hjerte.
Gryttens 12 første salmer er råb om hjælp for at bekæmpe synden. Ordene 'Synd', 'Suk' og 'Klage' gentages i titlerne på disse tematiske salmer. Derefter får Gud og konge deres rituelle hyldestsalmer, før året indrammes af vers til jul, nytår, påske og Kristi Himmelfart. Salmen om himmelfarten er opsigtsvækkende privat, præget af den særlige dødslængsel, Ingeborg Grytten gav udtryk for.
Så er det dagliglivets tur. Hver ugedag indrammes af morgen- og aftensange. Dertil kommer en bodssang for hver dag. I disse tekster skildrer Grytten konsekvent tilværelsen i ideelle, men bodsteologiske termer. Her er ingen realisme. Morgensalmerne takker alle Gud for at have holdt omhyggeligt vagt natten igennem, så sangersken har kunnet sove godt. Derefter følger en bøn for dagen og en forbøn for næsten. Slutningen stadfæster Guds almagt og skønmaler livet i himlen. Dagen forløber ligeledes godt, skal man tro aftensangene. Gud er med, selv om man aldrig slipper for "den listige Frister". Spørgsmålet er så, om Gud også vil være der om natten. Det virker, som om han må overtales og mindes om, hvor venlig han tidligere har været:

Som du i Dag og al min Tid
Har vært mig en troe Fader
Saa beder jeg dig, JEsu blid
du mig og ey forlader
I denne Nat, men hos mig staaer
Saa jeg ey nogen Skade faaer
På Siæl, Gods eller Lemmer.
('Aften-Sang om Løverdagen')

Ingeborg Gryttens salmer rejser spørgsmålet om, hvad de synder konkret består i, som hun hele tiden synger om. I den retning går salmerne ikke meget i detaljer. De synder, man hører om, er især knyttet til tale-, høre- og synssanserne. Den hyppigste synd er knyttet til de daglige samtaler. De er mistænkelige og kaldes 'Løsagtigt Snak' Ørerne bruger man heller ikke bedre:

Eya hvor monne sig Ørene spisse
Efter at høre forfængelig Snak.
('Aften-Sang om Søndagen')

Og øjnenes attrå er, at de 'Paa Verdens Galskab, forgabet sig slet'. Heller ikke tankelivet er skyldfrit. Det bliver let Satans tanker, der præger hverdagslivet.
Hvad man kan få at vide om Ingeborg Grytten, en af Norges to 1600-tals-digterinder, må man i det store og hele læse ud af hendes salmer. Ikke engang hendes dødsår er kendt. Men hun kendte Dorothe Engelbretsdatters Siælens Sang-Offer, for hun henter melodistof fra dette værk. Således var det Norges vestkyst, der fostrede de to første norske digterinder. De kom fra den samme overnationale præstestand, som dengang havde rådighed over skriften, også den kvindelige. 
Grytten, Ingeborg (I2489)
 
58 Gunnhild Sevoldsdatter er også kjent under navnet Schriver. Hun giftet seg med Peter Adriansøn Falkener , sønn av Adrian Richertsen Falkener og Margrethe Pedersdatter , før 1559. Gunnhild Sevoldsdatter giftet seg med Nils Jenssen Schriver etter 1569. Det er hevdet, at Gunnhild er datter af hr. Sigurd Amundsen i Verdal. Dette er dog tilbagevist af [Dahl 1999,1], som fastslår, at hendes navn alltid staves Sevoldsdtr. Hun var søskendebarn med Sevold Olsen, borger i Trondhjem i 1588. Sigurdsdatter, Gunnhild (I2741)
 
59 Han ga i 1123 adskillige eiendommer til St. Peter hvor hans bror var abbed.
Herr Siger var ridder da han i Siger II's tid (1138-1159) skenkede til St. Peter 10 Bunarier jord av sin eiendom i Otterghen. 
van Munte, Siger (I2401)
 
60 Han kvitterede tillige med flere andre i 1163 et gavebrev til St. Peter, utferdiget av ridderen Henricus og Rainerus de Husden. van Munte, Siger (I2400)
 
61 Han nevnes i arvedokumenter 1300 og 1301. van Munthe, Godevaert (I2395)
 
62 Han tilhøyrde ei slekt som frå 1600-talet og utover skaffa seg store jordeigedomar m.a. i ytre Sogn og i Frønningen i indre Sogn. Leikvin kom gjennom arv m.a. i eiga til Lem sin svigerson, den danskætta Volkvard Brodersen Riisbrich som var fut i Nordhordland, og seinare til hans svigerson Hans Munthe, borgarmeister i Bergen.
Magister , lector teol., kapellan i Domkirken, sogneprest til Fana (1650-1663). 
Lem, Peder Nielsen (I2365)
 
63 Han var "Scabinus de Boular" (rådsherre), var et av vitnene under et aktstykke fra 1247 i hvilket Philip de Boular etterga St.Peter et parti korn som stiftet var ham skyldig. van Munthe, Rokinus (I2398)
 
64 Han var 1210 blant vitneneunder et av Lyzabeta de Behage utferdiget gavebev til St.Peter. van Munthe, Gillis (I2399)
 
65 Han var 1321 en av abbedstiftet St. Peters "vasallen og zineleute" . van Munthe, Gerard (I2394)
 
66 Han var et av vitnene i 1072 som underskrev den akt, ved hvilken greven av Flandern Robert der Fries, stadfestede privilegier og besiddelser for abbedstiftet St. Peter i Gent. Ascricus Munte ble født before 1072. Han giftet seg med en ukjent person i 1102 i St. Peters Church, Gent, Belgium; Reference Number: 11875. Han døde etter 1114. van Munte, Ascricus (I2402)
 
67 Handelsman og byfogde i Trondhiem

Peter Adriansen Falkener f. ca. 1538. Han var sønn av Adrian Richertsen Falkener og Margrethe Pedersdatter. Peter giftet seg med Gunnhild Sevoldsdatter før 1559, i Trondhjem. Han døde den 29 august 1569 i Bergen.

Under et opphold på Bergenhus 24.8.1569, hvor bl.a. Cornelius, hans bror, og Henrik Paulssøn, deres stebror, var tilstede, kom Peter Adriansøn i trette med Christoffer Nielssøn Grøn, lagmann i Stavanger. Peter roste russerne og deres varer, mens lagmannen skjelte ut både dem og hollendernde. Peter erklærte da lagmannen for løgner og truet ham og slo til ham. Denne stakk da peter med en daggert i hodet. Fem dager senere døde Peter Adriansøn'saa hordelig at hans skarn gikk ut av hans munn'. Mange mente at Peter døde av den drikk som bartskjæren hadde gitt ham, da stikket ikke var gått igjennom benet. Sådanne leger har vi, sier Absalon Pedersøn i sin Kapitelsbog, de skulle gi ham en drikk for sitt mål, han drakk så at han ei mælte mer. Christoffer Nielssøn ble dømt til å betale en bot på 800 daler, hvorav det for de 400 skulle bygges et fattighus i Bergen og for resten bygges et i Trondheim. Lagmannen fikk heller ikke lov til å komme til Bergen uten to ganger i året, når Peters brødre ikke var der. Ved kgl. brev av 25.10.1571 fikk Christoffer Nielssøn sin fred igjen, da han hadde stilt den dødes slekt og venner tilfreds. Men ennå i 1585 ble det klaget for Herredagen i Bergen over at han tross sitt løfte var forblitt i Bergen, hvor han kunne risikere å treffe Peters brødre.

[Slekten Falkener].. 
Falkener, Peter Adriansøn (I2738)
 
68 Handelsmann på Evenskjær i Senjen. Lund, Hans Olaf (I31)
 
69 Handelsmann på Evenskjær. Lund, Johan Tobias (I33)
 
70 Handelsmann på Frøya. Druknet på Jonsvannet. Lund, Albert Mathæus (I46)
 
71 Handlesmand, Byfogd i Trondheim. Falkener, Rickert Petersøn (I2736)
 
72 Hans Carsten Atche var Prost i Hardanger. Sognepræst til Aurland fra 1737, til Lærdal fra 1743, og til Kinservik fra 1757; provst i Hardanger fra 1758.
Skal ha vært den som 'innførte' poteten til Norge. I "Boken om Eidanger", I. C. Ramberg, Porsgrunn 1918, står det:
'Poteten vites først at være dyrket her i landet av provsten Atke i Ullensvang 1757. Imidlertid fortælles, at en mand fra Telemarken fik i 1750 fra Kragerø av en kjending 20 poteter, "en hat fuld". Hver potet delte han i 4 dele, som han satte, og høstet 3 skjæpper efter denne utsæd. I Eidanger brukte man i slutten av det 1700-tallet at stikke huller i jorden med en kjep, og saa slap man en potet ned i hvert hul og dækket til med jord. Dette kaldte man dengang at sætte poteter. Om man brukte gjødsel eller ei, derom tier historien.
En anden variation av ovennævnte historie lyder saaledes: Den første her i landet, om hvem man ved vishet, at han dyrket poteter, er provsten Atke i Kinservik. Han forærte i 1758 presten Peder Hertzberg i Findaas saa meget som "en hat fuld". Hertzberg tok sig ivrig av deres dyrkning og blev til gjengjæld av almuen endog hædret med det smakfulde navn potetpresten! Han ble født den 15 august 1708 i Stokkemarke, Danmark. Han var sønn av Mathias Cartsensen Atche og Kristine Margrethe Hansdatter Halsen. Hans Carsten Atche giftet seg med Barbara Maria Leganger, datter av Peder Leganger og Anna Christine Blixencrone, den 6 april 1740. Hans Carsten Atche giftet seg med Helene Sophia Lohmann den 26 juni 1749 i Lærdal. Hans Carsten Atche døde den 26 mars 1771 i Bergen i en alder av 62 år. 
Atche, Hans Carsten (I2343)
 
73 Hans Lauritsson Blix, født 1596 i Jemtland. Immatrikkulert ved København Universitet 2/7 (2/10 ?) 1617. Noen kilder oppgir 11/5 1615. Han fikk ved kongebrev av 10/3 1619 tillatelse til å bli kapellan hos sin far i Rødøn som gunstbevisning fordi hans far hadde vært trofast mot Norge under krigen. I 1622 ble han 26 år gammel utnevnt til sogneprest i Bodø, et av Nordlands største kall, så den kongelige gunst har han tydeligvis bevart. Han ble 1641 prost i Salten. Døde i 1666, gravlagt 4/7. Han var en av de rikeste og mest fremtredende prester i Nordland på 1600 tallet. Hans formue var etter nordnorske forhold meget stor. han drev et større fiske, eide 14 sjøhus og sjøboder ved Bodøsjøen. Han hadde flere jekter og lot rydde jektsett der. På Hundholmen hadde han en større sjøbod. Der drev han en livlig handelsvirksomhet. Han forærte til Bodin kirke bl.a. en messinglysekrone med åtte armer og den altertavlen som er i kirken idag. Han lå også i feide med lensherren Pren von Ahnen om grensene mellom eiendommene.

Gift med Ingeborg Svendsdatter født 1603, død 1688 i Bodø. Hun bodde som enke på Kvalnes (Kvalvik ?). Hun var muligens datter av Svend Anderssønn, fogd i Værdalen, senere borgermester i Trondheim, død 12/4 1627. Portrett av ektefellene henger i Bodin kirke. Hans portrett har påskriften: "Natus 1596. Ætalus 58. Denatus 1666". Hennes portrett ha påskriften "Ætalus 51". Da bildene er malt ca. 1654, må opplysningen om hans dødsår være påført siden. På kirkegården finnes en nydelig utført og meget vel bevart gravstein med figurrelief av Hans Lauritssønn Blix med påfølgende underskrift: "Her hviler herr Hans Lauritson Blix Sogneherre til både gield och provist offver Salten lehn født och båren anno 1596 och i Herren hensoffvet saligen anno 1666" (Norsk kunsthistorie I side 366 og 381).

Hans L. Blix har i kirkehusregnskapene fra 1652 i sitt segl en dobbelt slange på en stav. I Salten kirkeregnskapene fra 1658 har han et segl med en buktende slange i skjoldet, og på hjelmen en fugl med bokstavene H. L. B. Han hustru bekrefter riktigheten av inventarlisten for Bodø prestegård 17/8 1666 (folketellinger) "med sin salige mandtz sedvanlige segnete".

Hustruen omtales i besiktighetsforretning av Inndyr hofviltgård 20/4 1684 som "hustru Ingeborrig Svendsdatter angående det av sønnesønnen Hans Hanssønn Blixencrone førte våpen et tøylet hestehode i skjold og hjelm". Man mener at dette våpen skriver seg fra hans hustrus slekt. Vind etter hans ekteskap (N.S.H.II.102). Blixencrone hadde brukt samme våpen i mange år før han ble opptat i adelstanden. Dette kan sees av Rentekammersets journalsaker fra 1693. Samme våpen er også brukt av hans faster, Alhed Hansdatters sønn løytnant Lars Mortenssønn Blix i Bergen, likeså av Blixencxrona fetter, Mentz Mogenssønn Blix i Jelsa 1730. Oberst Sten Blix førte et våpen i skjoldet -en villmann en face med anvendt kølle i høyre hånd, og på hjelmen en halv villmann - profil med køllen omfattet med begge hender på høyre skulder. Man har ikke kunnet bringe på det rene fra hvilken slekt han har dette. Sten Blix's sønn, Johan Fredrik som døde som oberst i Elverum 1787, brukte også dette våpen.

Embetet til Hans L. Blix omfatter Bodin, Skjerstad, Fauske, Folden og Saltdal. Kirkene betjentes av kapellaner som bodde på kirkestedet. Hans L. Blix førte en lang prosess med amtmannen om grensene for deres gårder. Der gikk en bekk mellom eiendommene og Petter Dass skriver:

"Der ser jeg en prest og en adelig mann å være de nærmeste granner. Den ene velbyrdig, den annen vellærd, så ser man at Herren og Giedons sverd, seg litt med hinannen beblander".

Hans L. Blix eide iflg. jordbok disse gårder:
Fenes, Landego 2 vog, i Selnes 1 vog, i Hopen 1 pund og 12 mark, Seines 2 vog, Naurstad i Skjerstad 2 vog, 1 pund og 12 mark, Medby (Melby ?) 1 pund 12 mark, Halsen i Skjerstad 2 pund, Venset 1 vog 1 pund 12 mark, Hundholmen 1 pund, Kletang i Skjerstad 1 pund, Haug 1 pund 12 mark, Nord-Arnøy 1 pund 12 mark. Hertil kommer hva det tilfalt ham som arv etter avdøde Peder Smid's enke, nemlig 1 vog i Helligvær, 1 vog i Lyngvær, 1 vog på Hernes og 2 voger på Saltnes.
 
Blix, Hans Lauritsson (I2986)
 
74 Hans mor, Karin Bergman (født Åkerblom) var sykepleier og kom fra en ansett overklassefamilie, mens hans far, Erik Bergman, var vikarprest, og hadde en betydelig enklere bakgrunn. På 1930-tallet ble faren sogneprest i Hedvig Eleonora församling på Östermalm i Stockholm. Ingmar Bergman vokste opp i ett miljø med religiøse bilder og tanker. Frem til andre verdenskrigs slutt og oppdagelsen av Holocaust var Bergman, påvirket av familiens politiske innstilling, nazistsympatisør.

Ingmar Bergman var gift fem ganger.
Fra 25. mars 1943 - 45 med Else Fisher som han fikk en datter med, skuespilleren Lena Bergman.
Fra 22. juli 1945 - 50 med Ellen Bergman som han har fire barn med, regissørene Eva og Jan Bergman og skuespillerne Anna og Mats Bergman.
Fra 1951-59 med Gun Hagberg som han fikk sønnen Ingmar Bergman jr. med. Han er flykaptein.
Fra 1959-69 med Käbi Laretei som han fikk sønnen Daniel Bergman med. Han er regissør.
Fra 11. november 1971 til hennes død 20. mai 1995 med Ingrid von Rosen som han har en datter med, forfatteren Maria von Rosen.
Bergman levde sammen med skuespilleren Liv Ullmann fra 1965-1970, som resulterte i datteren og forfatteren Linn Ullmann.
Foruten forholdet til Liv Ullmann, hadde Bergman forhold over lengre tid med skuespillerne Harriet Andersson (1952-55) og Bibi Andersson (1955-59).

Bergman døde i hjemmet sitt på Fårö, 30. juli 2007, 89 år gammel. Han døde samme dag som den italienske filmskaperen Michelangelo Antonioni, som sammen med Bergman regnes som en av Europas største filmskapere noensinne.

Bergman studerte på Stockholms högskola 1937-40 og interesserte seg for teater, senere film. Bergmans filmer handler oftest om eksistensielle spørsmål, dødelighet og tro. Bergman skrev som regel manuskriptene selv. I perioden 1960-84 var Sven Nykvist hans faste sjeffotograf. 
Bergmann, Ingmar (I217)
 
75 Hans som var kongelig historieskriver var født i landbyen Svaninge i Fyn. Hans foreldre var bønder, men ved hjelp av en slektning, M. Jens Andersen, Kansler hos biskopen i Odense, fikk han hjelp til å studere. Han gikk i Københavns Skole, mens Christiern Thorkelsen Morsing var Rektor der (omkr. 1519). Etter at han hadde studert noen år ved Københavns Universitet kom Hans Svaning i 1529 til Wittenberg, hvor han tok magistergraden i 1533. Han må allerede her ha holdt på med historiske studier, ettersom Melanchthon et par år etter at han var kommet hjem, foreslo for Kong Christian III at Svaning skulle beskrive den danske reformasjonshistorie. For øvrig omtales det, at han med stor vennlighet tok seg av yngre danske studerende, som oppholdt seg i Wittenberg. Middene til sitt eget lange opphold der, har han kanskje fått av dette ved at inntekten av et prestekall i Fyn ble tillagt ham ved å sørge for at kallet ble tilbørlig betjent av en kapellan. Iallefall hadde han i 1532 fått et kongelig løfte på et sådant.

I 1539 fikk han stilling hos Professor i Retorik ved Københavns Universitet, men hadde denne stilling kun i to år, da han i 1541 ble lærer for den 7 årige tronfølger, Prins Frederik II. I 1548 fulgte han denne på hans hyldningsreise til Norge, og ved denne anledning fikk han Laurents Hansen til å oversette en del av de norske kongesagaer til dansk. Som lønn for sin lærergjerning fikk han "Kapitelspræbender" i Roskilde, Lund og Ribe. På sidstnevnte sted fikk han i 1547 dekanatet med løfte om det første ledige kannikedømme.

Da Prinsen var 18 år gammel, var hans læretid forbi, og Hans Svaning trakk seg nå tilbake til sitt "Prælatur" i Ribe, byen som ble hans fremtidige hjem, men dog ble han i 1553 utnevnt til . Den gang var dog de historiske kilder ikke samlet i København, som de siden ble. De oppgaver Svaning fikk var å fortsette Saxos Historie inntil hans egen tid. For å få stoff til et slik verk, reiste han til forskjellige deler av landet og lette i klostrenes boksamlinger og arkiver. Snart ble imidlertid hans tid og flit tatt i bruk til andre litterære oppgaver, nærmest av politisk art, i det regeringen benyttet ham til å besvare et nærgående angrep på Danmark, som den avdøde svenske erkebiskop Johannes Magnus hadde kommet med i sitt (etter hans død utgivne) verk .

Under den nordiske 7 års krig, ble Svaning benyttet på regeringens forlangende til å forfatte flere avhandlinger som motsvar til de svenske, og senere under lensstridighetene med kongens farbrødre, de slesvigske hertuger, måtte han låne regeringen sin øvede penn.

Disse verv forsinket Svaning i hans arbeide med Danmarks historie. Selv om det gikk tregt holdt han på til Frederik I's tid, men så fikk Anders Sørensen Vedel, som forøvrig var Svanings svigersønn, i 1578 ventebrev på det "Prælatur" i Ribe, som var historieskriverens lønn, og i februar 1579 fikk Svaning en befaling om å reise til kongen med det han hadde skrevet om Danmarks Historie, selv om det ikke var helt ferdig. Han skulle også ta med seg de dokumentene han hadde benyttet, og overrekke alt sammen til kansler Niels Kaas, .

Verket ble nå overlevert til universitetets bedømmelse; men det kom ikke videre. Svaning var jo nå en gammel mann og savnet visstnok den energi som behøvdes for å legge siste hånd på verket.

I mange år tilhørte Svanings arbeide de håndskrifter som ble gjemt i universitetsbiblioteket og gikk fra den ene historieskriver til den andre. Huitfeldt har benyttet det i en større målestokk, og Meursius det samme. I 1658, da krigen raste mellom Danmark og Sverige, fant en eller annen, som ville Danmark ille, det formålsenligt (i Frankfurt) at utgi den del av Svanings verk som omhandlet kong Christian II's Historie. Denne Konge ble var nemlig beskrevet av Svaning med de sorteste farger, og det var vann på svenskenes mølle, og et slags forsvar for deres overfall på Danmark. For øvrigt inneholder samme historie maleriske trekk av Svanings egne opplevelser eller erindringer fra hans ungdom. Det meste av Svanings arbeide gikk dog tapt ved brannen i universitetsbiblioteket i 1728. 
Svaning, Hans (I2413)
 
76 Hans som var kongelig historieskriver var født i landsbyen Svaninge på Fyn. Hans foreldre var bønder, men ved hjelp av en slektning, M. Jens Andersen, Kansler hos biskopen i Odense, fikk han hjelp til å studere.

Han gikk i Københavns Skole, mens Christiern Thorkelsen Morsing var Rektor der (omkr. 1519). Etter at han hadde studert noen år ved Københavns Universitet kom Hans Svaning i 1529 til Wittenberg, hvor han tok magistergraden i 1533. Han må allerede her ha holdt på med historiske studier, ettersom Melanchthon et par år etter at han var kommet hjem, foreslo for Kong Christian III at Svaning skulle beskrive den danske reformasjonshistorie. For øvrig omtales det, at han med stor vennlighet tok seg av yngre danske studerende, som oppholdt seg i Wittenberg. Middene til sitt eget lange opphold der, har han kanskje fått av dette ved at inntekten av et prestekall i Fyn ble tillagt ham ved å sørge for at kallet ble tilbørlig betjent av en kapellan. Iallefall hadde han i 1532 fått et kongelig løfte på et sådant.

I 1539 fikk han stilling hos Professor i Retorik ved Københavns Universitet, men hadde denne stilling kun i to år, da han i 1541 ble lærer for den 7 årige tronfølger, Prins Frederik II. I 1548 fulgte han denne på hans hyldningsreise til Norge, og ved denne anledning fikk han Laurents Hansen til å oversette en del av de norske kongesagaer til dansk. Som lønn for sin lærergjerning fikk han "Kapitelspræbender" i Roskilde, Lund og Ribe. På sidstnevnte sted fikk han i 1547 dekanatet med løfte om det første ledige kannikedømme.

Da Prinsen var 18 år gammel, var hans læretid forbi, og Hans Svaning trakk seg nå tilbake til sitt "Prælatur" i Ribe, byen som ble hans fremtidige hjem, men dog ble han i 1553 utnevnt til «Danmarks Riges Historicus». Den gang var dog de historiske kilder ikke samlet i København, som de siden ble. De oppgaver Svaning fikk var å fortsette Saxos Historie inntil hans egen tid. For å få stoff til et slik verk, reiste han til forskjellige deler av landet og lette i klostrenes boksamlinger og arkiver. Snart ble imidlertid hans tid og flit tatt i bruk til andre litterære oppgaver, nærmest av politisk art, i det regeringen benyttet ham til å besvare et nærgående angrep på Danmark, som den avdøde svenske erkebiskop Johannes Magnus hadde kommet med i sitt (etter hans død utgivne) verk «Gothorum Sveonumqve historia».

Under den nordiske 7 års krig, ble Svaning benyttet på regeringens forlangende til å forfatte flere avhandlinger som motsvar til de svenske, og senere under lensstridighetene med kongens farbrødre, de slesvigske hertuger, måtte han låne regeringen sin øvede penn.

Disse verv forsinket Svaning i hans arbeide med Danmarks historie. Selv om det gikk tregt holdt han på til Frederik I's tid, men så fikk Anders Sørensen Vedel, som forøvrig var Svanings svigersønn, i 1578 ventebrev på det "Prælatur" i Ribe, som var historieskriverens lønn, og i februar 1579 fikk Svaning en befaling om å reise til kongen med det han hadde skrevet om Danmarks Historie, selv om det ikke var helt ferdig. Han skulle også ta med seg de dokumentene han hadde benyttet, og overrekke alt sammen til kansler Niels Kaas, «paa det fornævnte danske Historie med des større Frugt og Fuldkommenhed kunde forfærdiges og udgaa».

Verket ble nå overlevert til universitetets bedømmelse; men det kom ikke videre. Svaning var jo nå en gammel mann og savnet visstnok den energi som behøvdes for å legge siste hånd på verket.

I mange år tilhørte Svanings arbeide de håndskrifter som ble gjemt i universitetsbiblioteket og gikk fra den ene historieskriver til den andre. Huitfeldt har benyttet det i en større målestokk, og Meursius det samme. I 1658, da krigen raste mellom Danmark og Sverige, fant en eller annen, som ville Danmark ille, det formålsenligt (i Frankfurt) at utgi den del av Svanings verk som omhandlet kong Christian II's Historie. Denne Konge ble var nemlig beskrevet av Svaning med de sorteste farger, og det var vann på svenskenes mølle, og et slags forsvar for deres overfall på Danmark. For øvrigt inneholder samme historie maleriske trekk av Svanings egne opplevelser eller erindringer fra hans ungdom. Det meste av Svanings arbeide gikk dog tapt ved brannen i universitetsbiblioteket i 1728.

Rørdam, Historieskrivn. i Danmark efter Reform. S. 68 ff.
Rørdam, Kbhvns Universitets Hist. 1537-1621 I, 566 ff. 
Svaning, Hans (I2413)
 
77 Hans våben var en sort flakt ørn i sølv. van der Hoyen, Jan (I2403)
 
78 Helle Andrea døde hos sin svigersønn, sorenskriver Rosted. Hun omtales som enke i 1734 (?), da hun søkte om forhøiet på sine trekull levert til Dragås hytte. Hagerup, Helle Andrea Pedersdatter (I2427)
 
79 Henning Arnisæus var Christian IVs "Råd og Liv-Medicus". Han var født i nærheten av Haderslev; navnet antas å være dannet etter byen Arnis ved Slesvig-fjorden.
Henning Arnisæus ble født i 1570 i Schlanstedt, Tyskland. Han giftet seg med Elisabeth Götz i 1613 i Helmstedt, Niedersachsen, Tyskland. Henning Arnisæus døde i 1636 i Danmark. Han var Livlegen til Christian IV. Fra Dansk biografisk leksikon: "Læge og Statsretslærer, født i Schlanstedt ved Halberstadt. Hans Studier omfattede tidlig baade Medicin og Statsret. Paa det første Omraade interesserede han sig meget for Anatomi og legal Medicin; med Hensyn til Statsretten var han Aristoteliker og Tilhænger af Bodin; han hævder i sine Skrifter Enheden mellem Stat og Fyrste, tilkjender Fyrsten absolut Magt og bekæmper Anskuelserne om Folkets Modstandsret mod en Regent, der bryder sine Forpligtelser. Efter at have været Professor i Moral i Frankfurt a. d. Oder blev han 1613 Professor i Medicin i Helmstädt. Her fra kaldtes han 1619 til Danmark som Christian IV's Livlæge; maaske tiltraadte han dog først 1620 denne Virksomhed. Det er muligt, at Christian IV ogsaa har følt sig tiltalt af hans politiske Anskuelser, men der foreligger intet Bevis paa, at han har haft Indflydelse hos Kongen i denne Retning. Kun ganske enkelte Gange nævnes han som anvendt i mindre Statssager; derimod gjorde han megen Tjeneste som Læge og har muligvis været Raadgiver for Kongen med Hensyn til Reformer af det medicinske Studium; hans anatomiske Interesse viste sig ved, at han skjænkede et Skelet til Universitetet. Hans samlede politiske Skrifter udgaves i Leipzig 1633 og i Strasburg 1648. Han var anden Gang gift med Anna Lund, Enke efter Enkedronning Sophies Kansler Daniel Fabricius.
(Moller, Bibl. septentrionalis eruditi, 1699, S. 233 ff. Ingerslev, Danmarks Læger og Lægevæsen I, 297 ff. Allg. Deutsche Biographie I, 575. Gierke, Johannes Althusius, Breslau 1880.)". 
Arnisæus, Henning (I2434)
 
80 Henning var direktør ved kobberverket i tre adskilte perioder.
Det sies at han i 1659 ble ansatt som Jochum Irgens' private fullmektig for å holde øie med verkets daværende direktør, Jacob Mathias Tax, og at han allerede da var licentiatus juris ved Kiels universitet. Han lønnedes på Røros med 500 daler årlig, til han i 1669 ble bergmester nordenfjelds.
Tax, lei av å føle seg under hemmelig oppsyn, overlot sin post til Christian Arnisæeus, og denne, "en ukyndig, hissig og grusom" mann, ble sinnssyk og døde i 1669, hvorpå Henning Irgens ble direktør for Røros verk samme år. Fra denne stilling ble han oppsagt 21. april 1684, ble igjen ansatt 11. august 1685, atter oppsagt 15. juli ø687, men var så igjen direktør fra 22. juli 1689, til han under et opphold i Trondhjem plutselig avgikk ved døden i slutningen av 1699.
Enken anmoder 20. oktober 1699 om skifte som ble holdt 30. samme måned. Det var i hans tid mange vanskeligheter for kobberverket, krig, uenighet mellom partisipantene, uroligheter og opprør blandt arbeiderne, og av disse var flere "trodsige og samfundsfiendske elementer", som etter tidens skikk var dømt til arbeide i grubene, så det i høieste grad trengtes en både energisk, human og bergverkskyndig bestyrelse, "egenskaber som Henning Irgens ikke var i besiddelse af". Han er endog omtalt som "en vredagtig og uvillig " mann mot arbeiderne, så disse gjentagne ganger sendte klager over ham. Han hadde dog venner såvel blandt participantene, på hvis beste han alltid holdt, som blandt verkets overordnede, så forholdet som regel ble ordnet nogenlunde fredelig.
Etter svenskekrigen tok han seg dog så godt av arbeiderne, at disse, da han tenkte paa forlate sin stilling, "ydmygeligen" bad ham om å bli stående. Han var etter sigende også mindre kyndig i arbeidet og styrte ikke godt, var til dels egenrådig, og verkets inntekter strakte knapt til alle lønninger og driftsutgifter.
Da der i 1684 kom klager over at arbeiderne ikke fikk sin løn ordentlig, at han ulovlig hadde disponert over kobberbeholdningen og hadde gjort seg skyldig i landsforræderi under krigen, ble han suspendert som bergmester og endog en tid anbragt i fengsel på Munkholmen, men til sist ble han dog i alt vesentlig frikjent. Denne bedømmelse av Henning Irgens er visstnok den almindeligste, men man har også set ham omtalt med mere anerkjennelse og påskjønnelse, og det synes, som han ofte er bedømt for ensidig og hårdt. I den innberetning, som den "Bragnesiske kommisjon", bestående av baron Juell, vicestatholder Høegh og generalløitnant von Schørt, avga 19. aug 1685 om Røros verk og bergmesterens forhold til det, omtales de vanskeligheter verket hadde hatt å kjempe med, krigens ødeleggelser, arbeideruroligheter og partisipantenes uvillighet til å betale sine innskudd, "de ville heller disputere end betale". Dernest nevnes, at "man vilde gravere ham" (bergmesteren), at der "for at faa mod ham apparent skin" er anført, at han drev handel med svenskene under krigen og var skyld i værkets avbrending, og at der ved alle tidligere kommisioner er "mere søgt at faa sag med bergmesteren end at redde verket, og indberetningen uttaler endelig: "Vi kan med sandhed sige, at vi ikke ved, bergmesteren noget forsømt af alt det var at praktisere til Eders Maj.ts. tjeneste og verkets opretholdelse, men derfor emploiert liv og blod, gods, kredit og formue og ved hans fornuftige direktion det bragt i ulike bedre tilstand end det før hans tid har været", og at "han er uten skyld og brøde i alle maader" samt at det skyldes hans "kredit og flid", at verket blev opbyget igjen efter branden. (Svenskene avbrendte verksbygningene 1678.)
Verket skyldte i 1685 bl.a. til almuen og arbeiderne tilsammen 14 251 rdl.. Participantene og verksmesteren enedes da om, -hva kommisionen også godkjente - at "han dem inden to aars tid betale skal og derimod have, nyde og beholde alle de restancer, som verket har utesående og sig dem saa nyttig gjøre, som han bedst kan". Han eide i 1685 16 7/8 parter á 1000 rdl. i Røros verk, hadde flere eiendommer: Tamnes, Dalen, Søvolden og store Ryen, fikk ved muthingsbrev av 28. okt. 1693 også Harsjøgruben, hvor Røros verk hadde innstillet driften som ulønnsom, men driften her brakte også ham tap. Han gikk så over til å fremstille vitriol (hvorav han hadde levert Jochum Hindsen 23 423 pund uten å få betaling for det), men dette lønnet seg heller ikke, og han anla tilsist et "rødfarve- eller brunrødt-kokeri" med store kostbare blykjeler. Denne bedrift måtte han også innstille etter å ha satt mange penger til. Han satte seg derved i stor gjeld, især til verkets provianthus, så han måtte hugge ut de store skogene han også eide, og ved sin død etterlot han familien "i stor fattigdom". Han hadde visstnok 34 000 rdl. til gode av Cornelia Bickers (ifølge dom av 12. aug. 1690), men hun hadde ikke noe å betale med, og han skyldte store beløp til brødrene Christian Fredrik og navnlig Joachim. 
Irgens, Henning (I2428)
 
81 Henning var i 1723 betjent ved Selbo kobberverk, hvor han 8. okt ble konst. hytteskriver. 18. des 1730 ble han hyttemester og 19. sep 1732 hytteskriver ved Røros verk. Her søkte han avskjed 24. mars 1763, "og ansøgningen blev strax indvilget, idet man ikke troede, at herved vilde blive noget syderlig tab", hva der kunde være rimelig nok, ti Irgens var da gammel og svak, hadde stått 42 år som hyttebetjent (H.Dahle). Han gikk av i november 1763 med en månedlig pensjon av 8 rdl., men han beholdt sin probermester-stilling til 1769. Han var også kirkeverge på Røros. Dahle sier, at der ca. 1760 klagedes over hans "vranged og paastaaelighed". Han fikk da en alvorlig irettesettelse og truedes med avskjed. Han hadde noen år forpaktet Røros mølle (ca. 1740) for 400 rdl. årlig, men led tap ved dette. Han ble begravet 3. des 1778, "81 aar gml.". Irgens, Henning (I2422)
 
82 Henrich bodde omkring år 1600 i Itzehoe i Holsten, og han benevnes i familieopptegnelser som doctor Medicinæ, hvilket kan tenkes skriver seg fra en forveksling av titlene Dr. og Dn. (Dominus=herre). Ifølge danske meddelelser var han procurator, og sorenskriver Resch kalder ham i sine slegttavler "kgl.procureur" men på sønnens gravsten kaldes han "mercator" (kjøpmann), og dette må vel antages at være det retteste. Samtidig hadde han en stilling som "vestiarius hos kong Christian IV, "hvorved vel forståes en bestilling (stilling) ved det kongelige klædekammer eller ved den kgl. garderobe" (cfr. Holbergs Hist. II 574-75). De anførte barn er mulig barn av disse foreldre. Jürgens, Henrich (I2432)
 
83 Hytteskriver ved Røros Hytte 1692-1699.
Direktør ved Røros Kobberverk 1699 - 1719.
Theodorus fikk åtte barn. 
Bergmann, Theodorus Bernardus (I1975)
 
84 I 1775 kjøpte Jørgen morbror Jørgens part i Angell-godset. Hersleb, Jørgen Sverdrup (I1896)
 
85 I 1900 var Buaune plass under Bu. Det var 2 husholdninger der.
Den ene besto av husmannsenke Karen Haftorsdatter og datterdattera Ida Jakobsdatter født 1893. Den andre besto av Johan Martin Isaksen, kona Ingeborg Marie Eliasdatter og barna Isak, Jørgine og en udøpt gutt (Einar). Johan Martins søster Ingeborg Anna og hennes datter Beret Marie Heimersdatter f. 1899. Kristine Olsdatter (Haltvollen) f. 1884 var hushjelp og Ingeborgs bror Johannes Eliassen f. 1885 var fisker.
Johan Martin Buaune var krøtterhandler. Han kjøpte plassen ved kjøpekontrakt av 21. april 1917. Buaune ble skyldsatt den 12. juli 1917 med 1.06 mark fra de 5 bruka på Bu. Plassen var på 25 mål med et tilstøtende innlegg på ca. 14 mål. En skogteig på ca. 20 mål som før hadde vært bnr. 1 og 2's felleseie ble også lagt til eiendommen. Skogteigen var i området ved "Trolltinden", Ei nøsttomt i Buskjæret, kjøpt av bnr. 1 var også med i skyldsetninga.
Johan Martin Isaksen Buaune fikk skjøte på eiendommen for 2320 kr. den 20. oktober 1922 fra Olbert Hybertsen Bu, Jon Hensen Bu, Lars Nordset, Joakim Petersen Nebb og Marie Hybertsdatter Bu. 
Buaune, Johan Martin Isaksen (I754)
 
86 Ingeborg Sørensdatter Friis blev født omk. 1606 i Ribe.
Hendes mor var Marine Svane (datter af Anders Sørensen Vedel & Marine Svanesdatter) og hende far var Slotsskriver Søffren Kristensen Friis.
Efter Søffren død i april 1613 kom den 8 årig Ingeborg sammen med sin mor, sin 12 årig søster Maren og sin lillesøster Anne på 4 år til Turebygaard ved Købe i Sydsjælland omk. 1614. Med sig havde hun også sine kusiner med – som mor Marine havde adopteret fra sin tante Dorothea Svaning & Jens Laugesen der begge var døde. En af kusinerne var Dorothea Jensdatter Svaning.
Sammen med Birgitte Brahe 6 døtre, sine egne kusiner og fætre, der kom med til Turebygaard, var der rige muligheder for leg og pjank. Om Ingeborgs opvækst ved vi ikke meget, men hun er sikkert sammen sine andre med søskende og Birgitte Brahes døtre, opdraget i den ånd der var passende for det miljø de levede i og til deres endelige destination, at blive gift med den "Højst Bydende" af de unge (eller gamle) judicerede mænd der måtte anmode om deres hånd i giftermål.
I 1919 kom pesten til Turebygaard, og det liv de havde ført blev opløst i løbet af få måneder og området ved kgl. Dekret blev sat i isolation. Birgitte Brahe døde og blev begravet i Næstved og hendes 6 døtre flyttede til Rosenholm efter alle deres klæder mv. var blevet brændt. Ingeborg og hendes medsøstre fik formentlig samme skæbne, nemlig tvangsflyttet fra Turebygaard til et andet sted. De flyttede formentligt til Bregentved gods i stedet.
Og det er formentlig her de 2 brødre Ludvig og Arnold stiftede bekendtskab med Ingeborg & Dorothea. I hvert fald ender det med at Dorothea bliver gift med Theol. professor i Lund, Arnold Hansson Munthe, i 1622.
2 år senere, den 17. september 1624, bliver den nu 19 år gamle Ingeborg Friis gift med den 31 årig Ludvig Hanssøn Munthe og dermed blev kusinerne, hinandens svigerinder. 
Friis, Ingeborg Sørensdatter (I2378)
 
87 Inger Marie fødte hele 14 barn. Frost, Inger Marie (I12)
 
88 Isach fikk fem barn.

Jan Tuxen skriver:

Isach Coldevin overtog som ældste søn godset Dønnes efter forældrene ved at udløse sine tre brødre. Han var efter sigende en retlinet alvorsmand og patriark, som var højt respekteret, men ude af trit med en tid, som netop var i stærk forandring. Isach Coldevin udarbejdede et ofte citeret slægtsregister, kaldet "Coldevinske slægtsregister fra Dønnes". Registeret findes i kopi i det Coldevinske godsarkiv fra Dønnes på Universitetsbiblioteket i Trondheim. På trods af visse 'lånte fjer' er dette register udmærket og har i forskellige afskrifter været fremlagt af Fridthjof Holst i bogen om Helgelands-Holsterne og af Wilhelm Lassen i dennes arkiv, som befinder sig på Riksarkivet i Oslo. Isach Coldevin indledte også en slægtstradition med at skrive om Dønnes' og dets beboeres historie, en tradition, som videreførtes af hans søn og sønnesøn. Fra Isach Coldevins hånd findes skriftet "Dønnæs Gaard og dens Eiere". 
Coldevin, Isach Jørgen (I1906)
 
89 Isak tok over bakeriet faren bygde i 1929. Han bygde om og moderniserte. Over bakeriet bygde han våningshus. Selven, Isak (I567)
 
90 Jacob Hersleb var Sogneprest i Stod, prost over Innherred prosti. Blev student 1703, og 1710 kaldet av Stiftsprost mag. Gert Bonsach til resid. kapellan til Stod, dertil ordinert 10. decbr. s.å. Da faderen afstod ham kaldet, blev han 30. aug. 1720 visepastor til Stod og boede imidlertid paa Egge Gaard, intil han ved faderens død antog kaldet og flyttede til prestegården. Ved kongl. anordning av 6. febr. 1728 blev han, paa grund af de ringe Indkomster han som visepastor havde, befriet for at holde kapellan, saa lenge han kunde forrette embedet alene, hvilket han gjorde i 17 aar. Blev 1745 prost over Innherreds prosti, men frasagde sig efter 10 aars forløb prosteembedet paa grund af sin svaghet. Døde 14 decbr. 1758. Over ham holdt prost B(?). A. Rosenvinge ligprædiken, hvilken er trykt i Trondhjem 1759, 4to. Foruten gaarden Egge i Stod var han tillige eier av gaarden Hegge (?) sammesteds, hvilken sidste senere eiedes af hans datter. Hersleb, Jacob Christophersen (I13)
 
91 Jacob var svensk adelsmann. I en dansk-svensk strid hadde han tatt parti for Danmark, hvoretter han ble landsforvist og slo seg ned i Thy i Danmark.

Sources:
Abbrev: Gether (1987)
Title: Middelander-familien i Flensborg og Nordfrisland.
Author: Gether, K.
Publication: Lyngby, Denmark: Dansk Historisk Haandbogsforlag, 1987.
Page: p. 526 . 
Stage, Jacob (I2418)
 
92 Jens (?) var Prest til Herlsev. , som han kaldtes, var Munk af Korsbroderordenen i Viborg og blev efter Reformationen Præst til Herslev.. Jens (?) er også kjent under navnet Broder Jens (?). Jens (I2715)
 
93 Joachim kom til Trondheim i 1646 i kongens følge. I 1651-1659 var han direktør ved Røros kobberverk. Han intrigerte bort Lossius som var direktør og de andre to eiere. Joachim (Jochum) kom til Norge sammen med sin bror Johannes som i sin til ble direktør ved verket.

I 1674 ble han adlet under navnet Irgens von Westerwich. Joachim er omtalt som handelsmann og godseier i Itzehoe og skal etter enkeltes sigende være blitt dr. med., renteskriver og myntmester, men dette er visstnok ikke riktig.

Det finnes mangesteds beretninger om ham (således bl. a. st. i P.Hjorts og H.Dahles Røros verks historier, i Brickas biografiske lexikon, i Samlinger t. det Norske Folks Sprog og Historie IV, 36 og i "Museum 1894 II, pag. 73-111, hvor jeg har funnet en artikkel om ham av kapt. Meidell), og vesentlig etter disse hitsettes følgende opplysninger, som dog ikke ganske stemmer med gravskriften over ham.

Han og Heinrich Müller, en annen kjøpmannssønn fra Itzehoe, hvis livshistorie i flere henseender ligner Joachim Irgens' - ble sannsyligvis etter den tids skikk for å anspore hovedeleven til større flid, undervist sammen med stamherre, grev Christian Rantzau på Breitenburg (en kvartmil syd for Itzehoe) og fulgte kanskje med denne til Sorø, hvor undervisningen i 1627 måtte flyttes på grunn av krigsfaren.

At han skal være blitt dr.med. beror nok på en forveksling med brorsønnen Joachim Irgens som var stadsfysicus i Trondhjem; imidlertid kan det vel hende, at han har lært å forbinde og plastre hos sin bror.

Noen omstendigheter tyder på, at han først har stått i den danske adelsmann Frederik Urnes tjeneste, og sikkert er det at han i 1634 ble kammertjener "cubicularius", hos Christian IV, og at han ved kongens død i 1648 fikk avskjed som hoffbetjent, men da ble belønnet med å bli forvalter på krongodset Vestervik-kloster i Jylland.

Han hadde tidlig kunnet samle seg noe formue, og allerede 1636 var han (of førnevnte H.Müller) parthaver i Hannibal Sehesteds norske bergverk "Bl.a.Hannibal Sehested, som også synes å ha vært økonomisk interessert i transaksjonen. Det er flere steder nevnt, at Irgens ikke kom i besittelse av Røros verk på en ganske ærlig måte, men oppfatningen her er kanskje blitt fremholdt for ensidig og urettferdig av hans uvenner, som han og hans slekt etter sigende fikk flere av, fordi han hadde fått privilegium på verket. Schønnings fremstilling synes således bl.a. å tyde på, at der fra Irgens' side herved ikke er vist noen åpenbar uærlighet"), således i Telemark og i Lesje verk, som Irgens 1660 fikk privilegium på.

I 1646 reiste han med kongen til Trondhjem, omtales da som "en mand, der fandt særdeles smag i bergverker", og kanskje med ved mektige velynderes hjelp eller etter tilskyndelse av og i forståelse med mektigere menn fikk han ved kgl. resol. i Rendsborg 19.okt 1646 overdratt Rørosverkets privilegium til "Os elskelige Joachim Irgens, Vores Kammer-Tiener, med hvis Participanter han til sig at tage akter". Omtrent samtidig deltok han i forpaktningen av Færøenes handel.

Kobberverket gav gode inntekter, han ble rikt gift, og han ble etterhånden en meget formuende mann. Allerede i 1657 skyldte kronen ham 60 000 rdl., og denne sum vokste ytterligere under svenskekrigen, hvorunder han skaffet den danske regjering varer og penger til en værdi av omtrent 1 tønne gull. Som betaling fikk han 8.mars 1661 skjøte på Vestervik kloster for 111 688 riksdaler species (godset hadde en skyld av 120 tdr. hartkorn), og samme år fikk han enerett til kjøp av alt kronens kobber i Norge for 50 daler pr. skpd. (ett skippund= 160 kg) og 6 daler i toll. 2. aug 1664 fikk han også skjøte på Gjorslev med alt kronens gods i Ringsteds og Stevns herreder på Sjælland, og senere - 12.jan 1666 - på kronens store gods i Nordland, som ennå der ofte benevnes som Irgensgodset. Han stod nu i sin største makt og var en av kongerikets største godseiere.

Han bodde for det meste i Kjøbenhavn, hvor han eide en av av de prektigste bygninger i Christianhavns Strandgate - nuværende nr 44 (Jochum Irgens hadde kjøpt grunden av kronen i 1664 og bygget huset, som han eide til sin død. Hans jødiske kreditorer fikk det så ved høiesteretts dom, men 1679 kjøpte "handelsmand" Johan Irgens det. Han solgte igjen eiendommen etter ett års tid, og i den senere tid har huset lenge vært militærkaserne) og et staselig landsted i byens omegn.

I Amsterdam hvortil han ofte reiste i forretningsanliggender hadde han sitt "hotell", og her var den danske kronprins , senere kong Christian den V, hans gjest i 1662. I Holland eide han også godset Irgensthal i s'Graveland. - Kaptein Tuxen (Museum 1892) skriver bl.a. om ham, at "han stundom benyttedes af regjeringen i diplomatiske sendelser". - Kongen hadde allerede i 1640-årene forandret hans navn Jürgens til Irgens, og 4. oktober 1674 ble han adlet under navn av Irgens von Westervich. Hans adelsvåpen beskrives således: "Et firdelt Skjold, hvis 1ste og 4de Felt er rødt, deri en Guld-Bergefisk mellom to Guldkroner, 2det felt Guld med rød Bjelke, 3die Feldt delt, øverst blaat, nederste Vand, af hvilken opvoxer i øverste Feldt 3 hvide Søblomster. Paa Hjelmen 2 opreiste mot hinanden vendte Guldhalvmaaner".

Imidlertid begyndte han efterhaanden å komme i økonomiske vanskeligheter. Han førte et ødselt liv, og han ofret store summer på sine eiendommer. Han nedrev således Vestervigs solide slotts- og klosterbygninger og oppførte her på det avsides beliggende og værhårde sted et pragtfullt slott i italiensk stil, "et uttalt storhetsvanvidd".

Kobberverket gav mindre inntekter, og etter krigen reducertes inntektene av hans gods til intet, og den engelsk-hollandske krig 1665 bragte ham store tap. 1673 forliste et skip med en av ham tilhørende kobberlast til en verdi av 25 000 rdl., i 1775 oppbragte den franske admiral Jean Bart et skip med en lignende last fra ham, og i Jan de Witts brev omtales en Irgens tilhørende kobberladning, som Marselis og Heinrich Müller med vold hadde bemægtiget seg.

Han kom ofte i pengevanskeligheter, så han ikke kunne betale sin andel av Rørosverkets driftsomkostninger, og dette gikk ut over arbeiderne, som ikke fikk sin lønn utbetalt. Da disse også av andre grunner var misfornøyd med hans optreden, ble det gjentagne ganger innsendt klager over ham, og arbeiderne tok seg undertiden også selv til rette, hvorav engang resulterte en resolusjon av bergamtet, som var så uheldig for verket og Irgens, at han etter sigende ved å tilby "den almægtige Christopher Gabel 3 000 daler" måtte få resolutionen omstyrtet. Det kom også flere ganger til oppløp og tumulter; i 1670 var han selv tilstede på Røros under et av disse opprør og opptrådte da med stort personlig mot, men det var kun ved sin hustrus hjelp at han kom uskadet fra det.

15.mai 1672 måtte han pantsette Gjorslev og parter i Rørosverket til handelshuset Schardinell (Giardinelli?) i Amsterdam, som senere 10. des. 1677 av enken fikk skjøte på Gjorslev. Artikkelen i Brickas lexicon slutter med disse ord: "Således forsvandt hurtig den Herlighed, som Irgens uden mange Hensyn til de Midler, han anvendte, havde skabt ved sit Snille".

Sources
Slegten Irgens; s 7,8. Ludv.Kr.Langberg 
Irgens, Joachim (I1984)
 
94 Johannes blev dimittert fra Trondhjems skole 1691, studerte i Jena, Leipzig og Kjøbenhavn, og i 1701 levet han som 29 år gammel "student" på Tamnes ved Røros, preket gjentagne gange i Røros kirke i årene 1693-97. Han tok antageligvis 1709 theol. embedseksamen i Kjøbenhavn og fikk 26. mai 1710 kallsbrev som prest i Loppen og ordinertes til sogneprest her 23. mars 1711. Hans hustru og barn bodde imidlertid fremdeles på Røros. Han forlot 1714 sitt kall, og 1715 fikk han tillatelse til at "anfare" ved Røros kobberverk. Han fortsatte dog ikke sin bergmannsvirksomhet lenge, og 26. jan 1719 avla han ed som sogneprest til Holtaalen, hvor han døde som prost 1733 (?). Irgens, Johannes Henningssen (I2426)
 
95 Johannes Irgens kom til Norge sammen med sin bror, Joachim Irgens von Westerwik på midten av det 17. århundre. Han var direktør på Røros Værk fra 1651 til 1659. Johannes studerte medisin og ble dr.philos. et med. i Padua 11. april 1635. Han studerte etterpå fra 15. mai i Siena.

Han bodde med hustru og barn i Itzehoe, da han av sin bror ble kalt til Røros, og han ble av denne (uten participantenes vitende og vilje) ansatt som verkets direktør istedenfor Lossius. Han var således ikke kyndig i bergverksdtrift, men "han var en dygtig og nidkjær forvalter og skal ha foretatt forbedringer i hyttedriften". Der blev klaget over hans "uriktige behandling" av arbeiderne og Dahle (Røros verk pag. 26) fortæller, at Irgens hadde "lange tvistigheder med Lossius' enke" og førte strid med foged Klaabye, fordi direktøren "opbergede Sigt og Bødder", men forresten er der lite kjent om ham, og det var jo ikke saa mange aar han var på Røros. Han fik av broren 1655 part i verket, en tredivtedel, men fikk ingen løn av det; efter hans død forlangte broren en efterskudsløn av 500 rdl. aarlig til hans efterlatte, men participanterne synes at ha negtet at utbetale noget, "da de betragtede doctoren som kammertjenerens private fuldmægtig". Han hadde av presten Anders Bernhoft kjøpt Rørosgaard, hvor han bodde, og anla en ordentlig vei dertil fra Røros. For at få verksarbeiderne til dette arbeide, flyttet han ogsaa magasinhuset derut. Fra 1657 var han så syk, at han overgav verkets bestyrelse til Jacob Mathias Tax, og han døde på Røros 1659. Har også sett at han var født i 1613! Johannes Irgens var den andre direktørern ved kopperverket på Røros. 
Irgens, Johannes Henrichsen (I2430)
 
96 Johannes kom i sin barndom til farfaren (ikke som Erlandsen og andre skriver: til farbroren.) Der hos farfaren, Hr. Johannes i Holtålen, ble han til sitt 8. år og ble her privat undervist, og gikk så 4 år på Trondhjems latinskole, ble privat dimittert 1743 og cand.theol 1745. Var så hjemme i 3 år og assisterte en tid res. kap. Lund i Vår Frue kirke i Trondhjem, ble derpå missionær i Varanger 1751, sogneprest til Lenvigen 1754 og til Tromsø 1759, hvor han også ble prost og døde. Irgens, Johannes (I2420)
 
97 Kapelan på Ørlandet. Irgens, Leonhard Christian (I17)
 
98 Kgl. Majestets foged og tolder i Laurvig - skulle være "en Adelsmand fra Skaane" (N.Mag.II, s. 616). Helt sikkert vet vi bare at han var fogd på Brunla i 1615 og -17 (i 1608 og -21 nevnes andre fogder). Iflg jordeboken fra 1632 eide han helt eller delvis over 300 gårder med en samlet landsskyld på 180 løp smør, 109 huder, 209 våger fisk, 43 tønner korn, 12 daler 3 ort i penger, 7 tønner laks, 10 spekelakser, 2 slaktenaut, 2 får og 5 bukkeskinn, svarende til landsskyld på 766 riksdaler.
"Nils Pederssøn (Lem) bodde en tid på Yttersøen i Hedrum og siden på Huseby i Tjølling. Han fungerte i fra 1615 som fogd i Brunla len. Det er i bygdeboklitteraturen bl.a. hevdet at han var oldefar til Ludvig Holberg og at han var en sønn av Peder Lem i Bergen. Bygdebøker for Hedrum og Tjølling er utgitt og du finner referanser via BIBSYS.
Når det gjelder mulig adelsgods, så er det kjent at Nils Pederssøn overtok mye jordegods fra Claus Brockenhuus. For et nærmere studie av dette anbefales doktoravhandlingen til Tor Weidling: 'Adelsøkonomi i Norge fra reformasjonstiden og fram mot 1660', Oslo 1996." 
Lem, Niels Pedersen (I2367)
 
99 Kj›pmann i Trondhjem. Lund, Bjarne (I68)
 
100 Kjøpmann i Trondhjem.
Christian Frost var en av de aller største skipsrederne i Trondhjem på slutten av 1600-tallet. Blant de andre store skipsredere var Lorentz Angell, Henrik Hornemann og Lauritz Holst.
Hans kone Margrethe var søster til Albert Lorentzen Angell og Thomas Angells tante.
Margrethe og Christian Frost var blant de største partisipantene i Røros kobberverk, og begge var engasjert i kobberverkets styre. Christian Frost førte en stor og omfattende kjøpmannshandel, som ble videreført av Margrethe som enke. Hun ble sentral for partisipantskapet (dvs. aksjonærene, den overordnede ledelse) for Røros kobberverk i 1720-årene. Møtene ble holdt i hennes hus i Trondhjem og hun holdt både protokoller og skrivemateriale. Flere av barna hennes var også involvert i driften av Røros verk.


Kilde:
Bull, Ida: Thomas Angell - kapitalisten som ble hjembyens velgjører (Thomas Angells Stiftelser 1992) 
Frost, Christian Lorentzen (I11)
 

      1 2 Neste»